For 30 år siden begynte jeg i en jobb uten definerte verdier. De hadde hverken definert seg som modig, åpen, inkluderende, ærlig, proaktive, tydelige, målrettet eller troverdige. Her kom folk på jobb totalt uten et verdikort å styre etter.
Jeg vet det høres utrolig ut, men det gikk stort sett bra. De fleste styrte sannsynligvis etter en kombinasjon av god oppdragelse, de 10 bud og kardemommeloven. I tillegg synes jeg å huske at sjefen hadde noen «slik gjør vi det her» instrukser.
I de senere år har jeg ikke jobbet et eneste sted hvor ikke verdiene enten er malt på veggen i kantina eller resepsjonen eller i det minste er mulig å rekonstruere dersom man finner permen dokumentet står i.
I glasshus
Jeg ironiserer over verdibegrepet men sitter i glasshus. Det finnes vel knapt en yrkesgruppe som er mer opptatt av å jobbe frem verdier enn oss som kaller oss coacher. Vi rett og slett elsker det, og det med rette.
Det er nemlig ikke noe galt med å fokusere på verdier. Selv ser jeg på egne verdier som et kart jeg skal styre etter når svaret ikke allerede ligger i ryggmargen.
Det er likevel på sin plass å ironisere over verdier av to grunner. For det første er alt for mange verdier bare en beskrivelse av opplagtheter, og for det andre er de null verdt om de ikke er et daglig kompass, som gjør at du velger å styre etter dem — også når de oppleves som ubehagelige.
Ærlighet del av tapeten
For flere år siden, og lenge før jeg tok min coachingutannelse, fikk jeg en viktig opplevelse på dette punktet. De jeg jobbet for hadde «ærlighet» som en av sine fem verdier. Jeg hadde selv vært med i prosessen og hadde ikke hatt noen innsigelser på valget. Det motsatte ville jo unektelig vært underlig å stå for.
Verdien sto malt på veggen ved kaffemaskinen og jeg hadde sett den så mange ganger at jeg ikke lenger la merke til den. Ordet «ærlighet» fremsto som en del av tapeten kan man kanskje si.
Aha-opplevelsen
Som markedssjef med begrensede midler i forhold til ambisjonsnivå, kunne jeg triumferende fortelle min sjef at en samarbeidspartner hadde misforstått en avtale med oss. Dette ville spare oss for nesten en halv million kroner. Dette var penger jeg så avgjort trengte til satsing på andre markedsområder.
Det var da hun så på meg og sa «men hva skal vi da med ærlighetsverdien vår?»
Samme dag ringte jeg vår samarbeidspartner og ba han lese avtalen en gang til og sende oss en faktura på en halv million. Vår partner ville neppe noensinne funnet ut av dette, og summen var for dem heller ikke så stor for dem at det ville utgjort noe problem om de gikk glipp av pengene.
Den dag i dag kjenner jeg meg fremdeles flau over min første innskytelse. Penger spart var penger tjent tenkte jeg, men burde tenkt annerledes. Jeg er ikke stolt av meg selv, men lærte i det minste en viktig lekse.
Seks verdier
I dag styrer jeg etter seks verdier i eget liv. En av verdiene er etter iherdig fokus blitt en del av ryggmargrefleksen, og kan snart skiftes ut. Jeg trenger ikke verdier som beskriver meg, men som gir meg rettledning. Den vil ikke bli erstattet av en ny.
En av de fem resterende verdiene har jeg så til de grader ikke lyktes med, og jeg tror heller jeg skal bruke energi på denne verkebyllen av en verdi. Den er jo ubrukelig om den ikke omsetter i adferd. Jeg kjenner jeg blir matt bare ved tanken, men jeg får minne meg på at utvikling er krevende.
Jeg skal ta tak i det, men kanskje jeg skal vente til mandag.
