Det er vanskelig å vise samhold når vi hele tiden blir bedt om å holde avstand til våre medmennesker. I disse krisetider må vi jobbe litt ekstra med våre litt mindre sjarmerende sider. Ingen i Norge er immun mot epidemiens moralske fallgruver.
Vi er alle urolige. Vi vet ikke hvem som er smittet, vi vet ikke om vi selv er syke, og vi vet ikke hvordan viruset kommer til å ramme våre nærmeste. Dessuten aner vi ikke om jobben vår overlever krisen, hvordan samfunnet vil se ut om tre måneder, eller hvor lenge den globale unntakstilstanden kommer til å vare.
Tvang og død
I tillegg, og absolutt mest alvorlig, er det altfor mange mennesker som nå blir tvunget til å være i samme hus og absolutt ikke burde være det. Samtidig stiger dødstallene blant våre europeiske venner i syd til uvirkelige høyder.
Pandemien rammer lynraskt, ukritisk og nådeløst.
Det er ikke rart vi blir engstelige. Når myndighetene ber oss om å holde hodet kaldt og undertrykke de mange fortvilte følelsene som raser gjennom kroppen, er det naturlig at også sindige nordmenn mister besinnelsen og viser sterke følelser. Og at denne aggresjonen får sitt utløp, blant annet gjennom krasse kommentarer i sosiale medier og med et kroppsspråk vi vanligvis ikke viser.
Ålreite mennesker
Vi blir bedt om å beholde roen og være ålreite mot våre medmennesker, mens det kan være den som står oss nærmest både psykisk og fysisk som egentlig er den usynlige fienden. Vi skal gå utenom alle dem vi møter, holde avstand, smile og snakke om ting som ikke bekymrer oss.
Spesielt at ikke alle får testet seg, skaper sinne. Det går blant annet utover dem som absolutt aller minst fortjener det. En sykepleier på Legevakten i Oslo skriver i Aftenposten denne uken at «Roping og stygge utsagn preger dagene, og det tar på. Spesielt etter mange og lange dagers arbeid».
Et konstruktivt forslag er å følge Adresseavisens kommentator Trygve Lundemos råd: Sett noen personlige mål som gjør oss litt mer imøtekommende. La oss ikke irritere oss over at «alle» plutselig er blitt eksperter på krise og virus; ikke bli sint på hyttefolket selv om savnet av hytta i realiteten er et luksusproblem; dropp å fly i flint over at joggere peser, eller at unge samles på grønne flekker i byene; de færreste av oss ønsker nok egentlig å bli assosiert med et «koronapoliti» som skuler og sladrer på hverandre.
Les mer om dette i Trygve Lundemos utmerkede kronikk «Sju forsøk på ikke å være sint».
Kampen i vårt indre rom
Det er tøft å håndtere kampen i våre indre rom: Den sosiale siden forsøker å overtale fornuften til å slappe av litt. Mennesker som ser helt friske ut kan da umulig være farlige, dette er jo mennesker vi kjenner, stoler på og som vi har bygd opp et livslangt tillitsforhold til?! Hvordan kan de over natten ha blitt forvandlet til agenter som bærer sykdom, og potensiell død?
Vi får lyst til å gripe hånden til våre nærmeste - klemme dem tett inntil oss - og kjenne den trygge pusten som vanligvis skaper harmoni i hverdagen vår.
Det er tungt å ikke kunne gjøre det.
I grenselandet
Forhåpentligvis fører denne påtvungne følelsen av avstand til at vi setter enda mer pris på nærhet etter at krisen avblåses. At vi har litt mer forståelse for at ensomhet er noe av det verste et menneske lever med. At det å føle seg oversett og alene i verden ikke bare er forbeholdt enkeltgrupper av befolkningen.
Misforstå meg rett; det å være alene kan være nydelig, iblant. Det er i grenselandet, som ligger mellom den sosiale kontakten vi ønsker å ha med andre og den vi i praksis har, at ensomheten kan føles som et juv man ikke makter å klatre opp av.
Paradoksalt nok vil mennesker med et betydelig nettverk og storfamilie derfor kunne føle seg fullstendig alene. Norsk forskning viser, i motsetning til hva man skulle tro, at ensomheten er lavere i såkalte «kalde og individualistiske land» enn i land hvor man forventer sterkt fellesskap i familier og lokalsamfunn.
Les mer om ensomhet på Forskning.no
Parkere frykten
Samfunn sør i Europa har kultur for større samhold i familien. Da blir fallhøyden stor hvis man havner i en dysfunksjonell og splittet familie.
Ikke minst på grunn av høy tillit til hverandre har Norge, ifølge de samme forskerne, en langt lavere ensomhetsgrad enn for eksempel Italia. Det gjør det bare enda frykteligere når rapportene strømmer inn om eldre mennesker i Nord-Italia som har dødd mutters alene i sine hjem. De har ikke engang fått en verdig begravelse med de nærmeste til stede i etterkant.
Det er i dette perspektivet vi bør parkere vår frykt og hente frem det vi besitter av integritet og verdighet: Ingen nordmenn er immune mot epidemiens moralske fallgruver. Vi bør øve på å være rause med hverandre, for så å vise denne rausheten utad. Vi må slutte å irritere oss over feiltrinnene og heller forsøke å opptre som stødige støttespillere i en spesielt vanskelig tid.
Den harmdirrende pekefingeren og den norske indignasjonen bør gravlegges, helst en gang for alle!
Klarer vi ikke det nå, risikerer vi at det oppstår betente sår. Vi vil måtte slite med dype kutt fra en viktig periode av våre liv, hvor vi kastet stein fra glasshus og ikke helt skjønte at det var vår egne glassplinter vi måtte plukke ut etterpå.
