Første feriedag. Mjøsa glitrer som sølv i sollyset, og juni byr på blomsterprakt i alle regnbuens farger. Det blåser friskt, trær og planter beveger seg rolig fram og tilbake med vinden. Fra nabotomta høres glade hyl fra lekende barn, akkompagnert av trampolineduken som knirker lett under vekten av hvert eneste hopp.
Sommeren har kommet til øya vår.
Du sier du har så mye å gjøre
«Du sier stadig at du har det travelt, at du har så mye å gjøre». Det har falt flere slike kommentarer de siste ukene, og med god grunn. Selv har jeg merket at det har skjedd en endring hos meg denne våren, en flytting av fokus. Ord som skulle, burde og må huske har tatt større og større plass, og min egen oppmerksomhet har i økende grad rettet seg mot alt jeg bare må rekke før sommeren kommer.
Det er lett å dra på smilebåndet av denne tilstanden. Vi har alle vært der, og ikke minst har vi tatt tak i venner, kunder, kjærester og kolleger når de slutter å puste med magen og fester øynene på et mål langt der borte i horisonten. Når de slutter å være nærværende. Men hvor lett er det å se seg selv utenfra?
Evnen til å lytte fram andres historier
Psykolog og historieforteller Hilde Johanne Aafoss har lært meg uttrykket «å lytte fram andres historier». Jeg vet at dette er en evne eller et talent jeg har, og noe jeg også behersker godt når rammene ligger til rette for det.
Å lytte fram historier handler om tilstedeværelse og oppmerksomhet, om å puste rolig og ta inn det som skjer i rommet, uten tanke på etterpå. Det handler også om å lytte til stemme, kroppsspråk, ordvalg og kunstpauser, og vise oppriktig interesse for den personen det gjelder, og for det hun eller han har å formidle.
Det første vi risikerer å miste i det hektiske «skulle/burde/må huske»-livet, er denne evnen til å lytte, evnen til å ta inn signaler. Vi skal bare videre, og passerer ufortalte historier og uforløst potensial både hos oss selv og andre på vegen, uten en gang å legge merke til hva vi går glipp av.
Nærkontakt med egne følelser
Vi kan også miste nærkontakt med egne følelser, hvorfor de dukker opp og hva de forteller oss. Vi er mange i den risikogruppen.
I møte med andre hektiske mennesker tar jeg ofte inn den følelsen de har av ensomhet. De føler seg bundet opp i egne valg og prioriteringer, og opplever at de blir stående alene igjen med en oppgave som er for stor for dem. Likevel bretter de ermene opp og gyver løs på det ugjorte, samtidig som de sender stikk til høyre og venstre om at de føler seg sviktet der de er nå.
Et åpenhjertig «Jeg føler meg ensom i dette, kan du hjelpe meg?» ville trolig gitt langt større positiv effekt på den vi ønsker oss hjelp fra.
Værekraften
Når en for stor del av hverdagen vår går med til å rekke, levere og prestere, vil vi på sikt miste kontakten med vår egen værekraft, kraften til å være i stillheten, og i livet, uten at det må skje noe.
Det er her vi prosesserer og sorterer alt vi opplever i en hektisk hverdag.
I værekraften finnes rom for indre ro, sanseinntrykk, refleksjon og kreativitet.
For meg handler værekraft om å gå barbeint i gresset, kjenne på solgangsbrisen, drikke en kopp kaffe på trappa og skrive ned tankene mine. Eller å «prøve å finne meg sjæl», som Finn Kalvik ville sagt det.
Det er ferie og tid for å finne igjen den helsebringende værekraften.
God værekraftig sommer til deg!
