– Jens lyver aldri, sa en kamerat til meg.
– Aldri?
– Nei aldri. Jens lever livet sitt slik at han aldri trenger å lyve!
– Ikke en liten hvit løgn engang?
– Nei, for Jens dreier det seg om et prinsipp om ikke å si noe som ikke er sant!
Det er lenge siden jeg hørte at Jens aldri løy, men jeg har tenkt mye på det siden. Selv tyr jeg stadig til små usannheter og skammer meg ikke en gang over det. Det har blitt så normalt. Jeg er ikke verre enn folk flest tror jeg, men jeg tipper det blir noen små løgner i løpet av en uke.
Hva med hvite løgner?
Hva er vitsen med å lyve og hva er vitsen med ikke å lyve?
Er det virkelig nødvendig å definere det å snakke sant som et mål, burde ikke det være en selvfølge? På den annen side: Er det ikke humant og greit å pakke ting inn i en løgn dersom sannheten sårer? Er ikke mange løgner nærmest å anse som en form for respekt og dannelse? Bør man ikke godta de hvite løgnene som vi stadig omgir oss med og som ikke dreier seg om de alvorlige, store og viktige tingene i livet?
Er det ikke humant og greit å pakke ting inn i en løgn dersom sannheten sårer? Er ikke mange løgner nærmest å anse som en form for respekt og dannelse?
Det er et uttrykk som heter «brutalt ærlig». Hva er det positive i noe som er brutalt?
Uansett, hva om jeg nå forsøker å leve et liv hvor jeg ikke trenger å lyve. Vi snakker ikke om å lyve mindre, vi snakker om aldri å lyve. Må jeg da si: «Jeg synes du har lagt på deg», «Den fargen kler du ikke» eller «Beklager forsinkelsen, jeg dro alt for sent hjemmefra»
Vi snakker ikke om alltid å være ærlig, vi snakker om å ikke lyve. Jens behøver derfor ikke si ting som sårer, men må svare med sannhet dersom han blir spurt. Det er jo tross alt ikke så mange som spør: «Ser du at jeg har lagt på meg?»
Utfordring på guttetur
Under en guttetur på Tjøme for noen uker siden utfordret jeg de andre gutta: Skal vi ta et helt år uten å lyve? En av gutta tok utfordringen. Resten av gjengen var nok ikke like fascinert av prosjektet. Neste morgen angret jeg litt. Dette blir tøft, tenkte jeg, men sagt er sagt.
Så langt har det gått bra, men så har jeg heller ikke vært utfordret på at løgn har vært nødvendig. Kanskje er det fordi jeg ikke setter meg selv i posisjon til at det er behov for det, eller kanskje har jeg bare ikke møtt på noen reelle og vanskelige utfordringer enda.
Muligens gjør dette prosjektet meg til et bedre menneske, hvem vet? Et forbehold har jeg imidlertid og det er at jeg ikke skal utlevere andre som forteller meg sine hemmeligheter. Jeg trenger heller ikke å være ærlig med tilbakevirkende kraft. Jeg kan ikke garantere sannhet på forhold som skjedde før prosjektet startet. Får jeg spørsmål som beveger seg innenfor mine private grenser, er det ikke sikkert jeg vil svare.
Ingen stormende jubel
Noen dager etter prosjektstart hadde jeg en interessant diskusjon med min kjære og en klok venn av oss med 98 års livserfaring. De var begge skeptiske til hele prosjektet og utfordret meg på at dette fremsto mer som et veddemål enn som selvutvikling.
De vanskelige spørsmålene kom på rekke og rad og de gikk så langt som å si at dette fremsto som svært selvsentrert. Jeg burde ha fokus på det store bildet, var rådet. – Har et slikt prosjekt noen som helst betydning, utfordret de meg på. Lyver jeg om store og viktige ting burde det være opplagt at jeg må gå en runde med meg selv på etikk og moral. Men dersom det dreier seg om de små og litt uviktige tingene som bare er grus i veibanen, så er det kanskje ikke så farlig om det ikke blir feiet bort.
Jeg liker konstruktiv motstand. Ikke der og da, men etterpå. Det er det som får meg til å reflektere, gå nye runder med meg selv og sette nødvendige spørsmålstegn ved etablerte sannheter.
Tross motstand går jeg videre med prosjektet. Jens har pirret min nysgjerrighet og Tjøme-avtalen, eller Tjøme-plattformen som de sier i politikken, er en bindende avtale. Jeg tror dette er noe mer enn grus i veibanen. Jeg tror bevisstheten rundt det hele vil gi meg noe. Hva det vil gi er jeg ikke sikker på, men jeg skal skrive en artikkel med oppsummering etter neste Tjøme-tur om et knapt år.
Det starter med en uskyldig løgn
Jeg skal slutte å bruke uttrykket «ærlig talt» Det vil ikke være behov for å spesifisere ærligheten, den skal ligge i ryggraden min.
Om du tenker etter, er det ikke slik at en liten løgn ofte er forløperen til en større? Er det ikke slik at når man har godtatt litt så kan man godta litt mer? Vi lærer barna våre å ikke lyve, ikke at de bare må lyve litt.
Det rulles stadig opp politikerskandaler hvor betrodde personer har snusket, deretter løyet og fortsatt med å lyve enda mer. Dette var neppe meningen da de gikk inn i politikken, men de flyttet grenser underveis. Sakte og nesten umerkelig ble de til personer de ikke ville være. Kanskje begynte det hele med en helt «uskyldig løgn»
Ønsk meg lykke til i det kommende året. Jeg lyver neppe når jeg sier at dette kan bli utfordrende.
