Jeg tilhører en gruppe fagfolk som over år har snakket varmt om endringskompetanse som en ressurs i de fleste organisasjoner. Vi har presentert John Kotters åtte trinn i endringsledelse, og påpekt viktigheten i utsagnet «Create a Sense of Urgency». La folk forstå at det er alvor, og at endringsevne er et grunnleggende viktig konkurransefortrinn.
Samtidig har jeg tenkt at vi som ledere og rådgivere kan regulere styrken på dette budskapet etter behov og mottakelighet i egen organisasjon. For selv om endringskompetanse er en forutsetning for overlevelse i det lange løp, er den også en muskel som ikke styrkes av seg selv.
Endringsmuskelen
Endringsmuskelen, i likhet med andre muskler, bygger styrke og fleksibilitet gjennom systematisk trening over tid. Å tro at vi skal omfavne overgangen fra gode, stabile rammevilkår til aktiv bruk av dynamisk endringskompetanse over natta, er som å be noen begynne med de tyngste vektene fra dag én på treningsstudio. Det gjør vondt, risikoen for belastningsskader er påtrengende og motivasjon og utholdenhet blir satt kraftig på prøve.
Som prosessleder og rådgiver har jeg sett denne motstanden på nært hold i mange organisasjoner, spesielt i tidlig fase, og mer eller mindre bevisst lagt til rette for enkle øvelser innenfor den enkeltes komfortsone i starten, før vi i samspill har lagt på vektskive etter vektskive utover i prosessen, og gjennom dette utløst stadig nye mestringsopplevelser.
Fordi vi har hatt tid.
Selv har jeg alltid likt jobben min, og spesielt den delen som handler om å heie fram ulike team og mennesker som ønsker å ta utfordringer, og som gjennom dette arbeidet oppdager nye ressurser i seg selv og hos hverandre. Jeg har til og med tenkt at det er innen endringsledelse at jeg har min styrke.
Men det var før Covid 19 og jeg begynte å tvile på min egen personlige evne til å ta opp i meg nødvendig endring raskt nok.
Tiden jeg før har hatt tillit til, ble en knapphetsfaktor over natta.
Sinne
Store deler av mars gikk med til å være sint. Ikke overalt og hele tiden, og heller ikke spesielt synlig for folk som ikke kjenner meg godt. Men under den konstruktive overflaten ulmet en brann som fikk næring av motviljen mot at dette skulle skje i det hele tatt, angst for konsekvenser, uro knyttet til egen og andres mestring i smått og stort som følger med en total omlegging, og redsel for at summen av alt skulle bli for tung å bære.
Litt som om noen, uten å rådføre seg med deg, gir deg et årsabonnement på treningsstudio og et startnummer i Birken i julegave. Du har ikke bedt om det, du er ikke forberedt og du vet ikke hvor mye det vil kreve å gjennomføre prosjektet, samtidig som nederlaget ved å betakke deg for hele greia, ikke er aktuell politikk. Du har ikke lyst, ikke de første dagene ihvertfall, men du forstår at du må.
Les også: Koronakrisens faser
Verdiene våre
Jeg tror denne følte motstanden er sunn. Sunn i den forstand at jeg er i nærkontakt med egne følelser og tar meg tid til å kjenne etter hva de gjør med meg. Alternativet kan fort bli å presse de samme følelsene ned, i mestringens navn, og samtidig gå rundt som en overbelastet trykkoker uten kontroll på når lokket blåser av. Følelsene er der for en grunn, de har et verdisett å ta vare på.
De aller fleste mennesker er verdistyrt, og uforutsette endringer utfordrer både verdier og behov vi normalt navigerer etter.
Omsorg for andre. Være til nytte. Beskytte familien. Mestre egen hverdag. Holde avtaler. Levere kvalitet. Ta vare på helsa. Forsørge seg selv og sine. Planlegge for framtida. Nærhet og fellesskap. Tilhørighet. Hvis vi kjenner etter, har samtlige av disse verdiene blitt satt under press den siste måneden. Med et slikt bakteppe er det faktisk helt ok å bli sint. Vi har mye å slåss for, og kanskje er det nettopp via eget sinne at vi evner å mobilisere den kraften vi trenger for å ta opp kampen?
Les også: Hvorfor er det viktig å stå i verdiene når krisen rammer?
Sortering og aksept
I tillegg har vi en sorteringsjobb å gjøre. Hvilken av våre egne verdier rangerer vi høyest her vi står i dag? Og hvilken verdi kommer på andreplass? Er det noen av verdiene våre som kommer i konflikt med hverandre? For eksempel når hjemmekontor skal løses i kombinasjon med hjemmeskole for åtteåringen og omsorg for en aktiv femåring uten barnehagetilbud?
Denne påsken har jeg laget en prioritert liste som viser mitt personlige verdihierarki. Da jeg hadde fått den listen på plass, ble det lett å se hvilke oppgaver som må gå foran andre, og hvilke jeg kan legge til side slik livet er nå. Merkelig nok har sinnabrannen inni meg mistet kraft mens jeg holdt på med sorteringen, og blitt erstattet med aksept og en ny hverdag. Den er helt ok. I hvert fall for en stund.
