Tenk om du åpnet mailboksen din og fant en melding fra toppsjefen med følgende ordlyd: «Hvis du nærmer deg kontoret mitt venter et kobbel rasende bikkjer på deg.»
Hvordan ville det vært?
Personlig vekst
Og tenk om noen åpent stilte spørsmålstegn ved sjefens dømmekraft, og han svarte med meldingen:
«Beklager alle dere tapere, men min IQ er blant de høyeste - og dere vet det!»
Nedbemanning
Tenk om han etter å ha sparket en av sine nærmeste medarbeidere i toppledelsen forklarte det med denne mailen:
«Jeg visste det da jeg ansatte henne, men hun bønnfalt meg, med tårer i øynene, så jeg ga henne en jobb. Men alle hater henne, hun er ond, ikke smart. Hun kom alltid for sent på jobb og til møter, og da en av de andre sa at hun var en taper og et problem, ba jeg ham prøve å holde ut. Tross alt snakket hun bare pent om meg, - helt til hun fikk sparken.»
Konkurrentanalyse
Tenk om han responderte på en ny produktlinje fra konkurrenten med:
«Toppsjef Per Olsen i konkurrenten tøffer seg. Egentlig er han svak, mentalt og fysisk. Likevel truer han meg. Men han kjenner meg ikke. Hadde jeg møtt ham i ringen ville han raskt og brutalt gått skrikende i bakken.»
PR-strategi
Tenk om media plukket opp denne noe særegne lederstilen, og han blankt avviste alle avsløringer som «falske nyheter».
Tenk om en av mellomlederne tok livet av en av de ansatte mens kolleger stod og så på, og topplederen responderte med «vi trenger tøffe ledere for å slå ned på anarkiet blant våre medarbeidere».
Tillit
Tenk om styre og generalforsamling var så begeistret for denne topplederen at de gjeninnsatte ham for fire nye år?
«It’s the economy, stupid!», ville de sitert en av hans forgjengere og klappet ham inn i det ovale kontoret.
Absurditetens tid
Det finnes to typer ledere: De som får panikk og de som ser muligheter.
Ikke få panikk.
Ikke vær den mellomlederne refererer til når de sier at «Slapp av, det er ingen bikkjer der. Bare en desperat, ensom mann. Helt alene.»
Vi lever ikke bare i en ekstraordinær tid. Vi lever i absurditetens tid. Vi lever i en tid hvor det føles som sivilisasjonens grunnvoller er i ferd med å bryte sammen. Vi lever i pandemiens, klimakrisens, konfliktenes tid. Vi lever i en tid så ekstraordinær at den har avlet en Trump.
Og samtidig er det en tid av håp, en tid for nye muligheter, og, ikke minst, en tid for lederskap.
Og kanskje en forvirret og desperat toppleder i førersetet for verdens mektigste nasjon er det vi trenger akkurat nå.
Kanskje polariseringen er det vi trenger for å få søkelys og fokus på de viktige utfordringene vi står overfor?
For «Who knows what is good and what is bad?»
God tirsdag.
