Dette året har jeg ikke skrevet julebrev, og jeg leter fortsatt etter forklaringen. Det jeg tror, er at det har noe med ord å gjøre, mengden av ord, og en gnagende tvil om det er noen igjen som ikke er vendt og vridd og brukt på vrangen allerede.
2020 har vært et stigespill
Når jeg ser tilbake på 2020, fortoner det seg mest som et stigespill, der endringer og framskritt steg for steg, brått avløses av en rutsjebane som bringer oss 2, 3 eller 5 etasjer ned. På en av årets siste dager har for noen rutsjebanen fortsatt utfor spillebrettet og ned i et mørkt, svart hull. Jeg griper meg i å undres hvilket år de hadde i 2020, hvor langt de hadde kommet i sine egne prosesser og prioriteringer, og om de hadde det bra til alt raste. Jeg håper det.
Finnes det flere ord?
Jeg har alltid vært et skrivende menneske, helt fra jeg fikk tilgang på skriftspråket, en blyant og en skrivebok. Intensiteten i skrivegleden har likevel variert, påvirket av både kapasitet, respons, rammer og egen tilstand.
Var det noe perioden etter 12. mars ga de fleste av oss, var det tid. Tid til å tenke, reflektere, diskutere og finpusse på formuleringer, noe som hos mange utløste et behov for å skrive, og for å by på eget perspektiv i et uoversiktlig landskap.
Jeg vekslet mellom å lytte, skrive og lese, og opplevde samtidig en massiv vekst i formidlingsbehov hos en rekke dyktige mennesker med mye å by på, og i en rekke kanaler. En tiltagende tvil om egne bidrag kunne gjøre en forskjell, og om det i det hele tatt var igjen noe usagt, ble en av mine (små) rutsjebaner i 2020.
Uåret 2020
Samtidig framstår 2020 som det året da de virkelig store slagene ble satt på dagsorden. Black Lives matters, presidentvalget i USA, menneskeverd, kampen for ei grønn framtid, og ikke minst for en verden der vi igjen kan ta rundt folk vi setter pris på, og som vi vet trenger en klem. Summen av alt dette kan ta luven av noen, men også mane fram den styrken som bor i oss alle. Ønsket om og viljen til å bidra, er den stigen i spillet som bringer oss flest etasjer opp, i en eller flere omganger.
I Erna Solbergs nyttårstale slår hun et slag for flernasjonalt samarbeid om globale utfordringer, og takker samtidig oss som enkeltindivider for nedlagt dugnadsarbeid i løpet av året. Hun løfter dermed opp det verdifulle i innsatsen for fellesskapet, enten det er på mikro- eller makronivå. Jeg tenker at hun har helt rett. Utfordringen med det stigespillet som 2020 har vært, og det som skal formes for 2021, er at vi noen ganger undervurderer vår egen individuelle påvirkning på den retningen vi ønsker for våre nære, for regionen, landet og kloden vår.
Du gjør en forskjell
2020 har bydd på opplevelser som er store og uhåndterbare, men også på en bevissthet om at egne valg gjør en forskjell, enten det gjelder en differanse på syv millioner stemmer i USA, eller individuelle grep som aktivt har bidratt til å bryte en mulig smittekjede. Dugnadsbygda Gjerdrum har opplevd det aller verste, men også vist fram det aller beste av dugnadsånd et lokalsamfunn kan bidra med.
I tillegg er det fortsatt grunnleggende viktig å by på et mangfold av tanker, refleksjoner, kunnskap og perspektiver, samt ta aktivt del i kampen mot de mange ekkokamrene som sprer alt fra halve sannheter til de underligste konspirasjonsteorier. Slik bygger vi sammen flere solide stiger til stigespillet 2021 og bidrar til å plombere de av rutsjebanene verden ikke trenger.
Velkommen 2021, jeg er med!
