Hvordan henger det sammen at vi har et sterkt behov for selvstendighet og samtidig trenger å høre til?
Med nesetippen langt ned i lesestoffet som følger med høstens faglige egotrip (hjernekunnskap gjennom Rewired to Relate i tilt.work-regi), begynner jeg gradvis å forstå hjernens limbiske system og noe av det som foregår i den eldste delen av storehjernen vår. Denne delen styrer tilførselen av dopamin som belønning, og kortisol og adrenalin som en slags «call to action» hvis situasjonen vi står i, oppleves truende eller ubehagelig.
Alt dette har jeg for så vidt visst fra før. Den nye kunnskapen for min del, er at vi kan systematisere de grunnleggende behovene våre i seks kategorier, der alle på hvert på sitt vis bidrar til denne type produksjon i hjernen, alt etter som behovene blir dekket eller ikke.
En av disse kategoriene er autonomi, eller behovet for å kunne bestemme over egen kropp og eget liv. En annen er behovet for tilhørighet. I praksis betyr det at vi er redde for å bli stengt inne og fratatt styringsretten, men vi er også redde for å miste tilhørigheten til flokken, og fellesskapet denne tilbyr.
Autonomi
Det begynner tidlig, fra toåringen som vil klare «søl», og fireåringen som bestemt hevder at «du bestemmer ikke over meg». Deretter via tenåringen som på prinsipielt grunnlag velger stikk motsatt av det h*n tror at foreldrene forventer. I voksen alder melder det seg som vårt behov for ansvar, tillit og handlingsrom på arbeidsplassen.
Som voksne mennesker ønsker vi så langt det er praktisk mulig, å legge opp arbeidsdagen selv, og på en måte som får fram det beste i oss.
Dette handlingsrommet stimulerer dopaminproduksjonen i vårt limbiske system, og belønningen er økt arbeidsglede og trivsel på jobb.
Og skulle vi etter disse positive erfaringene igjen havne under andres administrasjon og detaljstyring, vil dette fort oppleves som en trussel. Dermed settes adrenalin- og kortisolproduksjonen i sving, og noen av våre mindre sympatiske sider våkner til liv.
Vi vil puste fritt, og får stadig mindre til overs for trange rammer.
Tilhørighet
Likevel og samtidig har vi et sterkt behov for å høre til. Vi søker både formelle og uformelle fellesskap for å få bekreftelse på at vi ikke står alene i verden. Det er fascinerende å se hvor tidlig små barn søker sammen og knytter bånd, også uten de voksnes styring.
Vennskap, familie, parforhold, interessefellesskap og kolleger, vi har mange flokker å høre til i. Alle ha de sine spilleregler for hva som er akseptabel atferd, og hva vi venter av hverandre.
Vi tilpasser oss, og belønningen er et større «vi» som vi med trygghet vet at vi er en del av.
Kryssende behov
Det skal ikke mye til for å se at behovene for autonomi og for tilhørighet iblant er på kollisjonskurs. Selv har jeg levd i dette spenningsfeltet så lenge jeg kan huske. Jeg har et stort behov for rom og handlefrihet på den ene siden, og et like stort tilhørighetsbehov på den andre. Etter en periode med mange fellesopplevelser og tett samarbeid, søker jeg belønning i naturen, i alenetid og i skrivetid. Jeg merker at det bobler av motstand langt inni meg når noen stiller spørsmål ved disse prioriteringene. Og hvis spørsmålene omformes til krav, varer det ikke lenge før jeg mentalt kjenner meg som et dyr i bur.
Samtidig er menneskene i livet mitt selve kilden til livsglede. Gode opplevelser sammen med folk jeg er glad i, enten det er familie, venner, kolleger eller kunder, setter stadig i gang produksjon av nye og store mengder dopamin. Rett som det er føler jeg meg både heldig og lykkelig.
Å bli utestengt fra et slikt fellesskap, vil være en hjerteskjærende opplevelse.
Balanse
For at balansen skal fungere, er vi alle avhengige av å utvikle et språk for å melde behov, forstå andres behov, og utvise respekt for at vi er ulike mennesker med hver våre preferanser.
Når noen trekker seg unna, trenger det ikke være avvisning eller mangel på respekt. Det kan like gjerne handle om et behov for å «ligge på lading», for så å komme tilbake som en bedre versjon av seg selv.
Når du som leder eller kollega ikke er trygg på hvor langt en annen har kommet, og om dere klarer å holde tidsfristen, er det ikke sikkert at detaljstyring er det rette verktøyet for å skape framdrift. Kan hende trenger han eller hun noen å tenke høyt med for å få inspirasjon til hvordan oppgaven kan løses. Et avbrekk midt på dagen for å trekke frisk luft kan også få hjernen i gang igjen.
Å snakke sammen om kolleger som ikke fungerer, er utestenging satt i system, og vil i de fleste tilfeller gjøre vondt verre. Ta heller initiativ til dialog, og vis oppriktig interesse for hva som kan gjøre en forskjell, med positivt fortegn.
Visst gör det ont
Noen gang kan friheten til å være i utvikling koste den tilhørigheten vi har i dag, fordi fellesskapets rammer ikke er tilstrekkelig fleksible til å takle veksten. Få har beskrevet dette bedre enn Karin Boye:
Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger.
Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande av ängslan tungt de hänger, klamrar sig vid kvisten, sväller, glider – tyngden drar dem neråt, hur de klänger. Svårt att vara oviss, rädd och delad, svårt att känna djupet dra och kalla, ändå sitta kvar och bara darra – svårt att vilja stanna och vilja falla.
Då, när det är värst och inget hjälper, brister som i jubel trädets knoppar, då, när ingen rädsla längre håller, faller i ett glitter kvistens droppar, glömmer att de skrämdes av det nya, glömmer att de ängslades för färden – känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit som skapar världen.
