Det ufullendte inviterer til fullbyrdelse. I møte med en veisøker er det ufullendte et mulighetsrom. Det er også en tillitserklæring til at mottakeren selv har kompetansen til å ta neste steg.
I min psykologpraksis har jeg vært fasinert av samspillet mellom ekspertrollen og det å la mottakeren av mine tjenester finne sin egen vei i sin egen prosess.
Ekspertkompetansen er noe som er bygd opp over mange år, både ved studier og ikke minst i reflektert praksis. Den har frembrakt en visdom som gjør meg i stand til å forstå og se alternative perspektiver på menneskers veisøken langt utover det som er normalt. Ekspertkompetansen er til hjelp, men må samtidig balanseres i forhold til veisøkerens eget liv.
Spørsmålenes førende kraft
Vi psykologer har tradisjonelt brukt spørsmålene som en ikke-invaderende veiledning. Et spørsmål inviterer til en oppmerksomhet rettet mot et svar, mer enn å sette perspektiv og premiss i fokus.
Etter hvert har jeg blitt fasinert av hvordan det ufullendte kan ha den samme karakter. Det ufullendte ber om en avslutning. Hvor ser jeg det ufullendte dukke opp i praksis?
En ikke fullendt samtale
Den første gang jeg ble oppmerksom på skjønnheten ved det ufullendte, var i terapitimer der klienten på slutten av timen nærmet seg det som egentlig var viktig å dukke ned i.
Hverdagen med 45 minutters-timer hos psykologen tvang meg til å avslutte til tid. Da erfarte jeg at klientene fortsatte sine tanker og refleksjonen utenfor mitt rom og min tid. De kom tilbake til neste time, og da ofte med en betydelig større forståelse og kontroll over eget liv.
Problemstillingers attraktivitet
Den andre gangen jeg ble oppmerksom på hvor aktivitetsfremmende det var med ufullendte bidrag, var i mine seminarer der jeg reiste problemstillinger som denne: Hva er utfordringen i tverrfaglig samarbeid?
At seminardeltagere i grupper utviklet en felles forståelse, var ingen stor overraskelse for min del. Men, eierskapet og konkretisering var stor hos deltagerne. Ikke bare hadde de med seg en større oppmerksomhet på utfordringen, men de fikk også et større engasjement for å forbedre hverdagens praksis.
Dårlig formulerte ytringer
I det siste har jeg blitt oppmerksom på hvordan dårlige formulerte spørsmål, litt mer plumpe og ukorrekte ytringer og ikke minst formidling av reell usikkerhet – skaper et ekstra engasjement.
Engasjementet kan være knyttet til å finne bedre spørsmålsformuleringer og avdekke underliggende verdier bak de politisk ukorrekte ytringene, og ikke minst en søken gjennom dialog å finne fram til en bedre forståelse, en forståelse som både er hensiktsmessig og inviterende til videre søken.
Drømmen om de gode spørsmålene, og drømmen om en sann forståelse av komplekse problemstillinger, kan også her beskrives som en søken etter skjønnheten i det ufullendte.
Ekspertkompetansens manglende rekkevidde
Kanskje er det ikke så viktig å være ekspert, allikevel?
Kanskje kan uklare, litt provoserende, men inviterende setninger, på sin måte fremkalle den ønskede søken etter en større skjønnhet?
