Å være tilstede er noe du velger kontinuerlig, enten du bygger sandslott eller snakker med dine medarbeidere. Elin Ulset Nordseth reflekterer over tilstedeværelse.
Sommeravslutning med skolen. Været er fint, og vi skal møtes på en strand. Jeg er litt sent ute på grunn av et ettermiddagsmøte på jobb, men rekker innom Rimi for å kjøpe engangsgrill, pølser, lomper, ketchup, brus og pringels. Når jeg også rekker hjemom for å hente en stol og et teppe er jeg riktig så fornøyd, og poden og jeg drar av gårde til stranden for å kose oss sammen med medelever og foreldre før ungene skal ha sin lange ferie.
Så se for deg neste scene: Jeg sitter altså der – i jobbantrekk (det rakk jeg ikke å bytte) – med Rimi pose og engangsgrill. Så kommer Mødrene med stor M, iført korrekte allværsklær (det kan da bli regn må vite), Tupperware-bokser med de herligste kjøttstykker som har ligget akkurat lenge nok i marinade, omhyggelig blandet salat og hjemmelaget potetsalat. Når også kaken blir dratt frem sammen med en kaffe og jeg blir budt på en liten kakebit for den «har akkurat kommet fra ovnen, og er best lunken».
DA føler du deg mislykket som mor da!
Men er jeg det? Nei jeg er jo ikke det. For jeg er tilstede. Jeg er der med hele meg. Jeg har gått fra jobb og tenker ikke en tanke på alt jeg burde ha gjort på der, jeg er der hundre prosent tilstede for sønnen min. Og vi er ikke så nøye på det, vi skal bare grille pølser. Så jeg har tid til å være med å både huske og finne blåskjell jeg. Det har ikke Tupperware-mødrene, for de må grille det perfekte marinerte kjøttet. For ikke å snakke om kaoset som oppstår når de skal spise, og det ikke foregår helt som på TV.
Å være leder er litt som å være mor: man må være tilstede. Være tilstede, lytte og forstå. Spørre og være nysgjerrig, men også vite når man skal trekke seg tilbake. Og det nytter ikke å ta en enkel løsning å late som man lytter, både barn og voksne gjennomskuer den raskt.
For meg er stikkordet «tilstede». Velger jeg å gå fra jobb for å være hjemme, så hjelper det ingen at jeg tenker på alt jeg skulle gjort på jobb. Det blir da ikke gjort via tankens kraft? Og velger jeg å gå hjemmefra og på jobb, så er jeg tilstede på jobb. Da hjelper det ikke familien at jeg sitter og har dårlig samvittighet.
En av mine tidligere sjefer var langt mer opptatt av å ha alt på stell fremfor å være tilstede for sine ansatte. Det være seg privat eller jobb, alt skulle fremstå som perfekt. Følelsen av å ikke bli sett er ikke hyggelig. Når jeg gikk inn til sjefen for å oppdatere ham om viktige prosjekter, viste han med blikk og enstavelses tilbakemeldinger at han ikke var der for meg. Det motiverer ikke akkurat. Jeg følte meg veldig lite sett og at mine oppgaver var lite verdt. Og vi ønsker jo alle oss medarbeidere som blir sett og verdsatt, både fordi de yter best og fordi det er å vise respekt for medmennesker.
Jeg forsøker å være tilstede så godt jeg kan, hundre prosent. Som en ressursperson sa til meg nylig: «Ta deg tid til å ta en runde med koseprat».
