Summen av overtramp knyttet til «de og oss»-retorikk, manglende jeg/du sortering, hersketeknikker og underkjenning av andres positive intensjoner, er formidabel, og de fleste av oss har en vei å gå her.
Hvis vi lar denne type retorikk spise seg inn i alle kommunikasjonskanaler, legger vi samtidig grunnlaget for et polarisert samfunn der økt fiendskap og flere voldshandlinger blir naturlige konsekvenser.
Jeg leser og grøsser når jeg ser hva folk kan tillate seg å skrive, og tilsynelatende mene i ulike kanaler på sosiale medier, sist eksemplifisert med det som rører seg rundt Oslo-byråd Lan Marie Berg, og den massive netthetsen hun har blitt og blir utsatt for.
Det som gjør akkurat denne saken spesielt ille er, som Tina Bru i sin artikkel påpeker, at miksen av Lan Maries kjønn, etniske bakgrunn og politiske kampsaker tydeligvis fungerer som en svært uheldig triggercocktail på disse nettrollene.
Men problemet er større, mye større. Det er lett for de fleste av oss å ta avstand fra ekstreme ytringer og oppfordring til vold, drap og kriminelle handlinger, samtidig er disse utslagene bare toppen av isfjellet. Under overflaten, og i et atskillig større volum, ulmer det av atferd, holdninger og verdier som setter demokratiske grunnprinsipper under press. Og vi lar det skje. Enten fordi hver enkelt hendelse er for liten til at vi tar tak i den, så vi lar den passere, eller fordi vi aner det enorme omfanget og forstår at egen stemme mangler nødvendig kraft til å gjøre en reell forskjell:
De og oss
Mennesker vi ikke nødvendigvis assosierer oss med, grupperes og settes i bås, og de samme historiene fortelles igjen og igjen. Disse «andre» kan være flyktninger, religiøse grupperinger, politiske motstandere, kvinner eller mennesker uten arbeid.
«Sannheten» vi presenterer, er forflatet og unyansert, uten åpenhet for ny kunnskap og flere perspektiv. Slik slipper vi å ta inn over oss enkeltindividenes håp, drømmer, ressurser og utfordringer, og hva som er deres reelle drivkraft for å skape endring.
Ingen har beskrevet dette bedre enn den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie i sin TED talk "The Danger of a single Story".
Jeg/du-sortering
Tidvis er det fristende å fortelle mennesker vi møter hvem de er, hva de er opptatt av og hvorfor de gjør det de gjør. Dette er en utrolig effektiv måte å skrinlegge alle tilløp til åpen dialog og konstruktive diskusjoner.
Det er nemlig få mennesker som setter pris på "Du er jo slik....." budskap, og å få tildelt merkelapper og «diagnoser» eller motiv de ikke kjenner seg igjen i.
De fem (eller sju) hersketeknikkene
Vi dreper kraften i eventuelle motargumenter gjennom å gjøre den andre parten mindre verdifull. Virkemidlene, definert av Berit Ås som de fem hersketeknikkene, er usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør, og påføring av skyld og skam.
Paal Leveraas har i en tidligere tilt.work artikkel utvidet hersketeknikklisten med to til:
Nr. 6: Beskylde den andre for selv å benytte hersketeknikker og nr.7: (U)bevisst bruk av rang/maktubalanse .
Gjennom bruk av disse sju teknikkene beholder vi definisjonsmakten på hvilke argumenter som er verdt å høre på, og legger samtidig lokk på all mulig konstruktiv erfaringsutveksling.
Jakten på den positive intensjonen
I coachutdanningen lærte vi at «bak enhver atferd finnes en positiv intensjon». Det er ikke mange år siden jeg forsto at ordet respekt betyr å re-spektere, det vil si å se en gang til. Disse to erkjennelsene henger tett sammen.
Når noen gjør, sier eller mener noe vi ikke forstår, kan det være utrolig nyttig å se en gang til og lete etter den positive intensjonen. Sannsynligheten er stor for at denne andre har noe å ta vare på, og som gir det utslaget vi akkurat opplevde.
For eksempel kan et sinneutbrudd ofte relateres til en verdi/noe viktig for den personen som han eller hun ønsker å beskytte. Den «håpløse» eller «hissige» personen kan dermed være riktig så sunn, selv om det rant over for vedkommende i akkurat denne situasjonen.
Så fint at vi ikke er enige!
Summen av overtramp knyttet til «de og oss»-retorikk, manglende jeg/du-sortering, hersketeknikker og underkjenning av andres positive intensjoner, er formidabel, og de fleste av oss har en vei å gå her.
Hvis vi lar denne type retorikk spise seg inn i alle kommunikasjonskanaler, legger vi samtidig grunnlaget for et polarisert samfunn der økt fiendskap og flere voldshandlinger blir naturlige konsekvenser.
Selv tenker jeg at vi har kommer langt når vi klarer å gjenkjenne hva som skjer når det skjer, og så sette ord på det.
Ja, samfunnet er helt avhengig av friksjon og uenighet innbyggere imellom for å komme fram til gode beslutninger.
Samtidig kan vi alle velge å bruke vår egen stemme for å fremme dialog fremfor monolog, og åpne spørsmål og kunnskapssøkende undring fremfor aggressiv maktkamp.
Det er det jeg vil kalle positiv språkmakt. Vi må bruke den makten oftere.
