Prisen for det vakreste vi vet

«Det som ligner oss selv er det tryggeste av alt», skriver dagens gjesteskribent Even Bolstad. «Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet.  Det er ikke sikkert det bringer verden fremover.»

Funksjonshemmede sliter med å finne sin plass i arbeidslivet. Det koster dyrt. Bedre integrering ville gitt enorme gevinster – for samfunnet, virksomhetene og den enkelte.

Integrering tar tid. Det som for i dag fremstår som latterlig og forkastelig, var faktisk helt greit for noen år siden. Våre grunnlovsfedre stengte jødene ute av riket og inntil for noen tiår siden kunne man faktisk lese annonser i hovedstadpressen om at rom var til leie – men ikke for nordlendinger.

Kvinner har jobbet seg inn til sin rettmessige plass i arbeidslivet, mens seniorene blir stadig mer etterspurt etter hvert som underskuddet på arbeidskraft plager virksomhetene mer og mer. Innvandrere sliter fortsatt. Selv andre generasjon godt integrerte mennesker som vil og kan stenges ute fordi de ikke heter Ola eller Kari og ikke går i kirken hver julaften.

Det er dumskap satt i system.

Noen sårbare grupper er omfattet av den såkalte IA-avtalen; samarbeidet som skal gi et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalen har imidlertid feilet på særlig ett område og i forhold til en gruppe:

«Funkisene» står fortsatt utenfor.

Ikke alle kan bidra fullt og helt eller tre rett inn i alle roller. Men mange kan bidra mye; langt mer enn hva mange virksomheter tar inn over ser og handler i forhold til.

Skjønt «virksomheter» er kanskje gal benevnelse på hvor utfordringen sitter. Det handler om enkeltindivider som hele tiden tar avgjørelser om ansettelser og avslag: beslutninger som lett tipper i disfavør av de funksjonshemmede.

I rekruttering foretrekker vi det trygge. Og det som ligner oss selv er jo det tryggeste av alt. Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet – oss selv og dem som står oss nær.  Men det er ikke sikkert det bringer verden særlig fremover.

Det handler om diskriminering. Ikke nødvendigvis i vond mening, men fordi vi som rekrutterer ikke gjør modige valg i den risikosporten ansettelser vitterlig er. Vi tror og mener mye om ting vi ikke vet særlig mye om. Slik formes handlinger. På samme måte som våre forfedre faktisk visste lite om kvinner i arbeidslivet – og tok feil – er det mange som ruller forbi dagens rekrutterere uten å få vist hva de går glipp av.

Alt snakket om diskriminering og at «det ikke nytter» gjør noe med de fleste av oss, i flere av livets situasjoner. Det skaper tillært hjelpeløshet.  Å få en jobb handler i bunn og grunn om å selge egen arbeidskraft.

Det er vanskelig å selge et produkt man ikke tror på selv. Det gjelder å vite hva man kan bidra med, fremføre sitt budskap med troverdighet og fokusere på hva man faktisk kan og forklare hvordan man kan og vil bidra.

Når man først er ansatt møter man krav om prestasjoner. Mange vokser på dette og er flinke til å stille krav til seg selv. Andre sliter også der.

Norge har et høyt antall uføretrygdede. Alt for høyt. Mange må dele skylden – mange kan gjøre noe for å rette på situasjonen. Både virksomheter, leger, myndigheter og noen av de enkeltindivider som har forlatt arbeidslivet kan og bør ta tak. Antall uføretrygdede ganget opp med ytelser pr trygdet utgjør enorme beløp.

I tillegg kommer alternativkosten; det vi kunne skapt av verdier om ressursene var tatt i bruk. Over tid er det et økonomisk samfunnssløseri som selv ikke Norge kan bære.

Virksomhetene sliter med høy turnover og mangel på arbeidskraft. Vi kunne skapt større verdier om flere hadde hatt mot til å ansette og klarte å tilrettelegge for restarbeidsevne.

Sist men ikke minst er det den enkelte «funkis» som betaler en pris for utestengelsen. Ikke bare økonomisk, men også i forhold til verdien av å bidra i samfunnet og gleden av å være del av et sosialt fellesskap.

Denne gjesteartikkelen fra Even Bolstad i HR Norge er tidligere trykket som gjesteartikkel i bladet KABBnytt. 

Høyesterett avklarer innsynsrettens rekkevidde

Etter konsultasjonen ble det sendt en bekymringsmelding. Foreldrene ville vite hvem som hadde signert journalen. Det ... Les mer

One ring to rule them all . . .

Noen av oss bruker millioner på å ikke dø. Andre — folk flest — lever til ... Les mer

Hvor mye av livet opplever du – egentlig?

En venn mener universet opplever seg selv gjennom oss. Jeg er ikke så sikker. Men etter ... Les mer

Mer enn 50 danske kommuner får refs for bruk av Googles produkter

51 kommuner får stryk for bruk av Google. California vurderer varslingssystem. Amazon registrerte ulovlig om ansatte ... Les mer

Er vi i ferd med å vinne krigen mot kreft?

Kreft er fortsatt en av de vanligste dødsårsakene globalt. Men risikoen for å dø av kreft ... Les mer

Den nye, proaktive søvnteknologien skal få deg til å sove godt, enten du vil eller ikke

Søvnteknologien står ved et veiskille. Til nå har teknologien nøyd seg med å observere oss. Nå ... Les mer

Våre ulike virkeligheter

To mennesker kan oppleve samme virkelighet – og faktisk se noe helt forskjellig. Bokstavelig. Dette hinter ... Les mer

Munnen som oversett systemisk risikofaktor

I en podcast fra longevity.tech utforskes koblingen mellom oral helse og generell livslengde, og det tradisjonelle ... Les mer

USA får tilgang til europeeres biometri

Metas nederlag, Timegrip og innsyn, CNIL, Disney, kroppsbårne kameraer. Og mer ... Les mer

Sivilisasjon bygget på råtten frukt: Men nå trenger vi noe annet

En av våre forfedre fikk evolusjonære bonuspoeng ved å lære seg å tåle alkohol. Det var ... Les mer

Ny dom fra EU: Når markedsplasser på nett blir behandlingsansvarlige

Markedsplasser som blir behandlingsansvarlige for andres innhold, betalingstjenester som vet litt for mye om deg, ugyldiggjøring ... Les mer

Hvordan vi skaper avstand til de vi trenger å stå nær

Yrkesdeltakelsen blant 60–64-åringer er høyere enn på flere tiår. Likevel tilbys denne gruppen systematisk mindre ansvar ... Les mer

hent enda flere saker