Tenk deg en by droppet midt i absolutt ingenting. Tenk deg å være omgitt av tusen kilometer flatt og konturløst landskap med ingenting annet enn trær og innsjøer.
Og etter det?
Enda flere trær og innsjøer.
Det er vakkert. Det er fredelig og rolig. Men kanskje en smule oversett av tiden, og nokså uberørt av den hektiske pulsen av storby og moderne liv.
I Kuopio holdt jeg min todagers workshop «The Voice of Influence» for en gjeng teknologientreprenører. Målet var å hjelpe dem å spisse og fremføre sitt budskap til investorer.
Det ble en annerledes workshop.
Jeg husker at jeg tenkte underveis at det å lytte til finske entreprenører pitche er som å komme inn i et freak-show fullt av Stephen Hawkins-imitatorer.
Monotone, dødsalvorlige, flate stemmer.
Men lytter du godt, hører du lyden av bankende, varme hjerter under den ubevegelige overflaten.
Jeg skjønte at dette var et særtegn ved finnene: en stor toleranse for stillhet.
Ja, stillhet.
I mange europeiske land ville publikum klatret på veggene etter to-tre sekunders stillhet. Men ikke våre naboer i Finland. Mer enn i noe annet europeisk land er lange, stille perioder en helt normal del av en finsk samtale.
Det er nesten litt uhyggelig.
Men det er makt i stillhet.
Når jeg jobber med hvordan ledere snakker til sitt publikum, vender jeg fokuset mot det å være sterkt tilstede. «Executive presence», kaller jeg det. Stemmen er en viktig del av det.
Men også tausheten.
Pausene.
Pauser er kraftfulle. Pauser understreker det som akkurat ble sagt. Pauser tillater publikum å ta igjen taleren og fordøye meningen med det de hørte. Pauser signaliserer autoritet og viktighet.
Når jeg coacher toppledere må jeg nesten alltid drille dem i å legge inn pauser for å få mer tyngde bak sine ord.
Men altså ikke i Finland. Det er nesten som en nasjonal egenskap. De elsker stillheten. De omfavner den.
Denne intimiteten med stillhet overrasket meg og gledet meg og frustrerte meg.Taushet er ukomfortabelt. Når vi møter taushet, prøver mange av oss straks å fylle den med ord.
Men noen ganger skal du våge å tie stille.
Du kan ofte si mer med 30 sekunders taushet enn fem minutter strålende retorikk.
Så det tok jeg med meg hjem fra Kuipo, Finland.
Nå skal jeg være stille.
God tirsdag.
Kuipo. Vakkert. Fredelig. Glemt av tiden?
