En gang trodde jeg bloggerne hadde potensial i seg til å velte regjeringer, sparke kringkastingssjefer og gjøre journalister så pinlig berørt at de ble rammet av skrivevegring for resten av sin karriére. Jeg tok feil.
Da jeg begynte å snuse på fenomenet blogging for halvannet år siden, kjente jeg den gamle gode lukten av sprengstoff rive i min sensasjontrenede nese.
Her var det noe på gang, et kjempesmell, tenkte jeg.
Men så langt har det vært stille. Det eneste smellet jeg har hørt, er fra veloppdratte bloggere som smekker hverandre høflig over lankene.
Nå får grasrota en stemme, tenkte jeg, og den skal vi jammen meg bli tvunget til å lytte til alle sammen.
For noe tull.
Mikrofon i jorda
Ja, rett nok har grasrota fått en stemme. Men effekten er omtrent hva du kan forvente hvis du stikker en mikrofon ned i jorda. Du hører gresset gro, og er du heldig får du med deg lyden av en muldvarp som tisler og tasler der nede.
Den globale blogge-landsbyen er blitt som en hvilken som helst landsby: Fra utsiden har den en viss sjarm, men på innsiden er den et smålig sted hvor folk sladrer, baksnakker, etablerer klikker, koker suppe, skaper intriger, oppdrar katter og bedrar sine ektefeller.
I stedet for å sette makta på plass, brukes den nye stemmen til å tiske og hviske om hverandre.
En og annen landsbyoriginal velger riktignok å stå for seg selv i utkanten av byen og messe frem uforståelige og høytflyvende tanker om aktuelle emner i samfunnsdebatten.
Ingen gidder å høre.
Og om noen gadd å høre, så snakker han så rart og utydelig og selvhøytidelig at budskapet likevel ikke vil rekke fram.
Første kapittel
Første kapittel i den lille mini-føljetongen «Bloggskolen» startet i Neste Klikk den 18. oktober i 2004. Den startet slik:
«Hørt om blogging? Blogging har etter sigende potensial i seg til å bli «den femte statsmakt». Så hvorfor er ikke du der ute og blamerer journalister og avsetter konger og presidenter? (…) Det ligger et stort uutnyttet potensial i norsk blogging. I USA er blogger en viktig del av det politiske landskapet. Og miljøets berettigelse er bevist gang på gang.»
Utgangspunktet for utviklingen som akselererte på den tiden, var at publiseringsteknologien var blitt billig (gratis), lett tilgjengelig, og så enkel at hvem som helst kunne lære å bruke den.
Teknologien ga grasrota en stemme, og nå begynte den å snakke.
Dette ga rom for en mektig fascinasjon hos meg og mange andre som observerte, ekstrapolerte, visjonerte og fantaserte om hvor dette skulle ende.
Siden har jeg skrevet om bloggere, snakket om bloggere, snakket med bloggere, og holdt mange foredrag om blogging, ofte med «Den femte statsmakt» som et viktig stikkord.
Den femte statsmakt
Idéen om at bloggerne kan utgjøre en femte statsmakt må du se i sammenheng med den populære betegnelsen «Den fjerde statsmakt» som brukes på pressen.
Dersom pressens rolle er å overvåke de tre «formelle» statsmaktene i vårt demokrati, er bloggernes rolle å overvåke pressen.
Bloggerne har tidvis forsøkt å ta denne rollen, med et skarpt og kritisk blikk på alt det rælet journalister lirer av seg i det bloggere overbærende omtaler som «MSM» («mainstream media»).
Men her i Norge har MSM, gjerne i form av Dagbladet og VG, driblet de bråkjekke amatørene av banen straks de forsøkte seg på en takling.
Begge avisene startet egne blogger, og hvis noen av de utenforstående bloggerne ble litt for store i kjeften, inviterte de dem til å bli skribenter i avisbloggen.
Mer skulle det sjelden til for å få de nye «makthaverne» til å komme luskende og logrende inn i varmen hos de gamle.
Tannløs, lydløs, visjonsløs
Neida, alt er ikke bare sorgen. Det finnes gode blogger, og det finnes interessante prosjekter som tar sikte på å samle blogge-energien inn i nye typer medier. Men stemmene deres er svake og drukner i jamringen fra bloggedypet.
Snakk høyere. Snakk tydeligere. Ikke klag over at du ikke blir hørt, snakk så høyt at du blir hørt.
Inntil det skjer, må vi som trodde bloggerevolusjonen skulle gi nyhetene tilbake til folket og vippe den fjerde statsmakt av pinnen, bare konstatere at den norske bloggsfæren ikke bare er lydløs, men også tannløs og visjonsløs.
(Tidligere publisert i Neste Klikk)
