Når du begynner i et nytt team, er det viktig å lære seg spillereglene. Hva er absolutte regler? Når kan man glede seg over fleksibilitet? Denne historien slår an tonen for viktigheten av en felles forståelse av hva som skaper et godt samspill.
Da jeg bodde i Tromsø hadde jeg den glede av å synge i et kor som var i en liga over mitt kompetansenivå med hensyn til sang. En gang skulle vi ha en konsert med russiske vesper i Ishavskatedralen. For dere som ikke har vært der, det er en kirke med høyreiste betongvegger som strekker seg mot himmelen, og der lyset slipper inn mellom blokkene. Vestvendt, for å ta i mot kveldens sollys over Kvaløya i forlengelsen av broen over til Tromsøya. I slike betongkirker får min svake bass-stemme en ekstra stor fylde.
De russiske vesper har klangfulle og langdragne strofer, et mangfold av stemmer, fin avstemt i forsiktige bevegelser framover, mot en avslutning der tonene gradvis forsvinner hen i intet.
Generalprøve i samspill
Dagen før konserten hadde vi generalprøve. Det var mye sykdom blant de andre mannlige stemmene. På en av de russiske vesperne var jeg plutselig i en situasjon der jeg måtte synge alene som mann. Det var noen sopraner og alter, men ingen tenorer - og på bass var jeg den eneste som ikke hadde kastet inn håndkledet. Altså eneste mann, jeg med min 2. bass, med 12 kvinnelige sopraner og alter.
Det ble en fantastisk opplevelse. Jeg følte at jeg sang solo med 12 kvinnelige korister. Jeg hørte min stemme, at den ledet hele koret fram gjennom de sakte partiene før vi til slutt avsluttet akkurat på det tidspunkt jeg ikke lenger hadde pust. Jeg følte meg på topp. Suksess. Og da dirigenten spurte meg om jeg var fornøyd med gjennomføringen svarte jeg stolt. «Topp, jeg sang som om jeg var solist, jeg hørte min stemme tydelig og klart, en utrolig akustikk, det fløt og fløt framover fortere og fortere. Og, jeg kom faktisk først i mål.»
Å skape dynamikk
Korsang er vanskelig, og det var tydelig at jeg ikke helt hadde skjønt det som var suksess-kriteriene. Jeg lot min egen stemme skinne i stedet for å forstå hvordan korsang oppleves av publikum. I arbeidslivet har du en arbeidsinstruks. Korets noter viser deg hva du skal synge i samspill med de andre. Det er angitt et anbefalt tempo. I arbeidslivet har man en leder. I koret har man en dirigent. Dirigentens jobb er å skape ekstraordinær dynamikk. Stort sett dirigerer de med taktstokken i et tempo som enten er foran eller bak det koret synger, for å påvirke tempoet etter dirigentens egne ønsker. Følger du tempoet som er angitt i notene, så gjør du slik komponisten ønsker. Følger du dirigentens takt, så synger du systematisk forskjellig fra de andre. Du kan ikke bare følge notene og dirigenten.
I kor er det slik at du må synge i henhold til de andre som synger. I deres tempo, i balanse med deres styrke. Publikum hører hva koret synger, ikke hva som står i notene og heller ikke hva som dirigenten uttrykker. Å synge i kor handler om å bruke begge ører for å synge samstemt.
Noe å huske på
Spillereglene var ikke slik at det handlet om å komme først i mål. Og, det var definitivt ikke slik at min annen bass skulle dominere som om jeg sang solo.
Dirigenten var høflig, og ga meg komplementer for stemmen, tilbakemelding om tempo og dominans, og en framovermelding til premieren der han ba meg høre på de andre og avstemme mitt tempo og styrke i forhold til helheten.
Jeg håper denne fortelling er noe du, som meg, kan huske på, med et smil. En fortelling om det å lykkes alene i motsetning til det å lykkes i lag.
Denne historien er en del av en foredragsserie som er tilgjengeliggjort som videokurs. Sjekk ut Bjørn Z. Ekelunds videokurs her.
