«Thomas, skal vi ta det sikre for det usikre og avbestille snekkeren?» sa min kone til meg i morges. «Vi trenger jo ikke nødvendigvis å gjøre den oppussingen til sommeren, slik vi hadde tenkt. Vi kan vente et års tid».

Ja, det er nok smart, var det første jeg tenkte. La oss sikre oss og vår økonomi så godt vi kan. La oss utsette alt det som ikke er tvingende nødvendig å få gjort.

Vi satte oss rundt kjøkkenbordet og diskuterte det nærmere, og etter en stund falt vi begge ned på en annen konklusjon:

Vi tror og håper at dagens situasjon er tidsavgrenset. En vakker dag er denne krisetilstanden over og vi er tilbake til normale hverdager. Hvem ønsker vi da skal være i virksomhet og bistå oss med varer og tjenester?

Jo, nettopp snekkeren, den lokale matbutikken, favorittrestauranten, teatrene, musikerne og alle de andre vi trenger og har nytte og glede av i normale tider. 

Ønsker vi at disse skal finnes når krisen er over, bør vi vel gjøre vårt for å bistå dem økonomisk i mellomtiden? 

Så vi avbestiller ikke snekkeren.

I stedet krysser vi fingrene for at han holder seg frisk og at han klarer å holde seg selv og sine ansatte i tilstrekkelig aktivitet i tiden fremover, slik at vi kan nyte godt av hans tjenester og kompetanse også i tiden etter denne krisen.

Det er også en form for dugnad.