All lykke er relativ. Det spiller ingen rolle hva du har. Det som betyr noe, er hvordan du opplever det du har.
Han kjøpte fire like telefoner i 1996, kunne hun fortelle.
Broren hennes var ikke så god på ny teknologi. Tanken var: Når han hadde lært seg å mestre sin mobiltelefon, var det greit å ha helt like i framtiden, når de etter hvert gikk i stykker. Han hadde fortsatt en uåpnet eske av de opprinnelige fire.
Jeg prøvde å telle hvor mange mobiltelefoner jeg selv hadde hatt siden jeg fikk min første i 1990. Jeg er ikke i nærheten av å huske hver enkelt. Men antar vi har hver mobiltelefon har en levetid på to år, blir det vel ca. 20 ulike.
Lykken er relativ
Den første jeg fikk var bærbar. Etter den sluttet man å snakke om bærbarhet, men det var på sin plass på denne. Det var en tung svær kasse jeg måtte dra på, og jeg måtte åpne vinduet på bilen for å få antenneledningen festet med magnet på taket. Jeg følte meg veldig viktig, husker jeg.
Selv om jeg ikke kjøper fire like mobiltelefoner om gangen, tilhører jeg slett ikke de mest nysgjerrige på ny teknologi. Jeg kjenner på fremmedgjøring når nye digitale produkter og tjenester dukker opp. Mine omgivelser mobber meg for alltid å ha en gammel versjon av Iphone, og det leder meg inn på temaet for denne artikkelen.
Jeg har innsett at all lykke er relativ. Det spiller ingen rolle hva du har. Det som betyr noe, er hvordan du opplever det du har. Når mobilen min går i stykker kjøper jeg alltid eldste modell av Iphone som er tilgjengelig i butikken. Den er flere år bak nyeste teknologi, men er alltid en mer moderne versjon enn den jeg hadde. Takten på utviklingen er for meg den samme som for de som alltid kjøper nyeste versjon. Jeg blir med andre ord litt mer fornøyd, på samme måte som de mest teknologifrelste. Forskjellen er pris. Min koster kanskje 5.000, mens de må ut med 13.000. Jeg sparer med andre ord 8000 kroner og har relativt sett samme lykkefølelse. Forutsetningen for å kjenne relativ lykke er at man ikke grubler over, eller finner ut av, hva man går glipp av.
LES OGSÅ: En samtale om lykke
Jeg har forsøkt å forklare dette til «mobberne», men de fnyser av slik gammelmannstenkning. De fnyser vel like mye som jeg fnyser av han som kjøpte fire like mobiltelefoner - alt er jo relativt.
Å dvele ved hva en kunne ha hatt
Å måle seg opp mot andre er farlig. For mange år siden pleide vi å feire nyttårsaften hos noen rike venner som bodde i et fantastisk hus med tilsvarende inventar. Når vi kom hjem til vårt eget rekkehus, som vi normalt var veldig fornøyd med, ble det brått litt stusselig.
Etter noen år fant våre nyttårsaftenvenner seg en rikere bekjentskapskrets og misnøyeproblemet vårt forsvant. Men hva skjedde med våre rike venner? De kom sikkert i et nyttårsselskap hvor deres flotte hus ikke lenger var det flotteste. Nå var det kanskje de som følte på misnøye når de kom hjem etter festen. Når en ser hva en kunne ha hatt, er det jo ikke så uvanlig å ønske seg det samme. Jeg liker tanken.
Hvert år er det Norway Cup. Da finansierer vi gjerne transport og opphold for noen utvalgte lag fra slumområder, som får komme til Norge for å spille fotball. Disse lagene får ofte mye spilletid, de kommer jo ofte helt til finalen i sin klasse. En kan jo undre seg over hva godt dette gjør for lag og lagledere. Vi byr på en uke med informasjon om hva de går glipp av i årets øvrige 51 uker. Hvor snilt er det?
Levestandard og lykke
Hvor vil jeg hen med dette? Jo, noe svært viktig. En drivkraft i mennesket er å jobbe for økt levestandard. Dette måles gjerne i materielle goder. Verden går imidlertid under om alle skal ha like mye som oss i vesten. For miljøet er det rett og slett ikke bærekraftig.
Tiden for å tenke alternativt på hva begrepet levestandard bør romme er overmoden, men jeg må ærlig innrømme at det er lettere sagt enn gjort. Jeg prøver å tenke fornuftig, men alt er relativt.
