Noe av det fine som er kommet ut av denne situasjonen hvor vi nå er så mange i samme båt, er at det nå kan bli stuerent å snakke om økonomi, konkluderer Kari Granlund med i denne artikkelen. Hun oppsummerer sine tanker etter nettmøtet med Arman Vestad forleden dag.
Jeg er ikke alene om å ha blitt permittert i disse koronatider. Snarere er jeg i svært godt selskap, da det var opp mot 300.000 andre i samme situasjon sist jeg så noen tall på det. Og det er et par dager siden, så tallet er sikkert enda høyere nå.
Og høyere skal det bli, etter hvert som stadig flere bransjer blir truffet av dominoeffekten som følger med dårlige økonomiske tider.
Skjema etter beste evne
Så da har jeg, igjen som så mange andre, registrert meg på NAV i håp om å få dekket noe tapt inntekt i form av dagpenger. Siden jeg de siste par årene har jobbet litt hos flere ulike arbeidsgivere, og attpå det har drevet med både utdanning og etterutdanning, er jeg sannelig ikke sikker på hvilke rettigheter jeg har lenger.
Verden hadde vært så mye enklere dersom jeg hadde vært ansatt i 100 % stilling hos en arbeidsgiver over tid. Men det hadde selvfølgelig ikke vært like gøy.
Så jeg har fylt ut skjema etter beste evne og prøvd å få dette jeg kaller livet mitt til å passe inn i malen, noe som ikke alltid er like lett. Men jeg tror det ble sånn noenlunde rett.
Frustrasjon og takknemlighet
Svaret kom etter få dager. Et brev i postkassa med overskriften «NAV har vurdert mulighetene dine på arbeidsmarkedet», med vedtak om at jeg har kompetanse og/eller erfaring som arbeidsmarkedet etterspør.
Min første reaksjon: det var kanskje ikke helt dette vedtaket jeg etterspurte. Jeg ba om et vedtak på om jeg har rett til dagpenger, ikke på om jeg kan jobbe. Der er nemlig jeg og NAV skjønt enige, og fram til nå har det alltid vært bruk for meg.
Jeg erkjenner at dette er et automatisk vedtak som kommer når man registrerer seg som arbeidssøker hos NAV (som man må når man skal søke dagpenger uansett grunn), men det føles likevel litt unødvendig når jeg har en jobb jeg både trives i og har tenkt meg tilbake til.
Men selv om systemet oppleves både tungrodd og firkantet, er jeg utrolig takknemlig for at jeg lever i et land hvor vi har et så godt sikkerhetsnett som det vi har, og at jeg ikke nå står på bar bakke. Det er noen der ute som vil hjelpe meg, men de skal også hjelpe en halv million andre som kanskje er dårligere stilt enn det jeg er, så jeg må smøre meg med tålmodighet.
Tålmodighet et stikkord
Tålmodighet er nok et viktig stikkord her. For det er ingen av oss som vet hvor lenge denne krisa varer. Vil verden normaliseres etter påske? Etter sommeren? Er den nye normalen lik den gamle?
Det som er sikkert som permittert (med mindre man vet at dette kun varer i en veldig kort avgrenset periode) er at økonomien vil bli trangere framover. Fram til jeg får klarhet i hvilke rettigheter jeg har er det uklart for meg hvor mye trangere, men at det blir mindre å rutte med, er en trygg antakelse.
Hvis jeg er veldig fornuftig antar jeg det verste, og planlegger deretter. Nå kjennes det litt for mye forlangt å skulle være veldig fornuftig, men mamma sier i alle fall at jeg er relativt oppegående, så jeg får ta det derfra.
Følgelig gikk jeg inn for å bli «litt klokere» på mandag ettermiddag med Tirsdag morgens «Litt klokere hver ettermiddag» og Arman Vestad som innleder.
Der fikk jeg noen gode råd og noen enda bedre påminnelser.
Mye å spare
Det er mye å spare på å gå gjennom hva jeg egentlig bruker penger på i løpet av en måned. Hvor mye av dette er ting jeg trenger, hvor mye er ting jeg virkelig har lyst på og hvor mye er kortsiktig impulshandling?
Jeg vil ikke si noe om denne fordelingen, men det jeg kan si, er at jeg etterpå sa opp abonnementet på nettaviser jeg ikke leser hver dag. I tillegg til å gå gjennom strøm- og forsikringsavtaler. Jeg er egentlig ikke noen fan av å snakke med banken. Jeg har ingen grunn til ikke å like det, det er bare hyggelige mennesker som jobber der. Terskelen for å ta kontakt er allikevel mer enn høy nok. Jeg tror jeg er redd for er at de skal dømme meg for at jeg ikke kan nok om økonomi eller ikke tar fornuftige valg med egne penger.
Men jobben deres er faktisk å hjelpe meg til å ta de fornuftige valgene. Dette er også mennesker som setter pris på muligheten til å gjøre det de er gode på, og å hjelpe andre. Så fort jeg klarer å holde på det perspektivet blir det mye lettere.
Økonomi og hvem du vil være
Det er kanskje nettopp på dette området jeg virkelig ble litt klokere mandag ettermiddag. Det er faktisk greit å ha dårlig økonomi til tider. Man er ikke et dårlig menneske selv om man sliter med å få råd til alt man trenger og/eller har lyst til. Det er en skam knyttet til å innrømme at man ikke har råd til å være med på det andre i omgangskretsen gjør, eller å kjøpe det samme som de man føler det naturlig å sammenligne seg med.
Økonomi henger tett sammen med hvem man har lyst til å være, og hvordan man har lyst til å framstå. Det kan være dyre ferier eller biler som blir viktige statussymboler i én omgangskrets. Eller hvis venner klager på at de har dårlig råd når de nettopp har kjøpt en ny telefon, selv om det fortsatt står flere tusenlapper på konto, kan det være vanskelig å innrømme at du ikke vet om alle regningene som står til forfall, faktisk går gjennom. Eller at grunnen til at det ikke passer å bli med ut og ta en øl i helga, er at du ikke har råd. Nei, ikke en gang til én øl.
Eller kanskje, hvis du lever på nudler og havregrøt resten av uka. Noe som i og for seg er greit når man er student, men nå skal vi liksom være voksne på ordentlig.
Tåpelig, men klokt
Jeg har selv kjent på det når folk som er yngre enn meg kjøper sin andre bolig og boligdrømmen for meg nå virker fjernere enn noen gang. Det er en tåpelig ting, men det kan av og til få meg til å føle meg litt mislykket. Hadde jeg tatt bedre og andre valg, hadde jeg hatt råd til det nå. Men så tar jeg meg i det. Det er ikke sikkert at det hadde vært bedre valg. Det hadde bare vært andre valg. For jeg hadde helt sikkert mistet noe annet på veien. Noe annet som også har verdi.
Noe av det fine som er kommet ut av denne situasjonen hvor vi nå er så mange i samme båt, er at det nå kan bli stuerent å snakke om økonomi. At vi kan innrømme at det er greit å slite litt i perioder. I tillegg til at vi tar de nødvendige grepene for å komme på riktig vei, naturligvis.
