Hvorfor leter du etter en mamma når du allerede har en, spurte hun undrende.
– Jeg vil jo gjerne finne min biologiske mor, svarte adoptivbarnet.
– Din mamma er hun som har tatt seg av deg i oppveksten, fikk hun til svar. (Fra et TV-program om et adoptivbarn som fant sin biologisk mor i et annet land)
Snakk om kulturforskjell. To helt forskjellige syn på samme situasjon. Jeg ble utrolig fascinert av den pragmatiske tilnærmingen: «Mamma er hun som har tatt seg av deg i oppveksten».
Hva er blodsbånd verd?
En sædcelle befrukter en eggcelle og et unikt individ skapes. En annen sæd- eller eggcelle fra samme unnfangelsestidspunkt ville skapt et helt annet menneske.
Hva er egentlig blodsbånd verd? Tilfeldighetene er enorme i unnfangelsen. Det som ikke er tilfeldig, er oppfostringen. Denne varer i årevis og skaper bånd mellom barn og voksen som er mye sterkere enn det biologiske.
De siste 3 år har jeg blitt farfar og morfar til to fantastiske skapninger. Det er null blodsbånd her, da jeg først traff blodsbåndbestemoren for 12 år siden. Disse to herlige barna bryr seg ikke om det. For dem er jeg Affa og har alltid vært i livet deres. Deres kjærlighet og tillit til meg styres bare av en ting, og det er hva jeg vil bidra med i deres liv. Min kjærlighet til dem styres ikke av noe som helst, den er uforbeholden. De er under min beskyttelse så lenge jeg lever.
Min sønn har foreløpig ingen barn. Om han får barn vil de selvsagt også få denne uforbeholdne kjærligheten Disse blodsbåndbarna vil i større grad ha noen gener som stammer fra meg, men hvor viktig er det? De vil være unike individer som ikke bryr seg om hvem som lå med hvem for mange tiår siden.
Det behøves en landsby for å oppdra et barn
Jeg liker det afrikanske uttrykket «it takes a village to raise a child». Det er litt uklart hvem som først sa det, men akkurat som blodsbånd er opphavet mindre viktig enn innholdet. Uttrykket brukes om viktigheten av at ulike mennesker bidrar sammen for å skape best mulige oppvekstsvilkår for et barn. Det er nettopp hva det dreier seg om - it takes a village to raise a child.
I landsbyen bor selvsagt også min nevø og niese som går på barneskolen. Blodsbåndet er der gjennom at min søster er deres mor, men det er jo ikke derfor sterke bånd er knyttet. Det var inngangen til å bli kjent, men nå er det våre mange stunder sammen som gjør dem til en del av landsbyen. Også de er under min beskyttelse — for alltid, og selvsagt.
Odd Nordstoga synger i sin fantastiske vise «en farfar i livet skulle alle ha» Denne farfaren eller Affa’n skal jeg være. Det er ikke en tildelt ære. Det er en rolle man må gjøre seg fortjent til. Den kommer ikke med penger eller gener, den kommer gjennom tid og kjærlighet.
En farfar, eller Affa, i livet er den som tok seg av deg i oppveksten. Det må gjerne være flere farfar-er. Vi er teamet rundt disse små som skal gi dem en trygg oppvekst. Vi er teamet, som uavhengig av biologi, skal sørge for at en farfar i livet, er noe de alle skal få. Ja, de skal selvsagt også ha flere farmødre, bestemødre, mormor-er og hva de alle sammen måtte ønske å kalle seg. Barna trenger alle som vil dem vel. Odd Nordstoga synger neppe om blodsbånd, men om kjærlighetsbånd. Han synger om oss som har tid til å lytte, oss som tilgir alt, oss som aldri gir dem opp, oss som elsker dem betingelsesløst.
Landsby-tankegangen og arbeidslivet
I arbeidslivet kan vi kanskje lære noe av det å skape en «village». Det er ikke noe nytt i å verdsette teamwork, og se viktigheten av det å sette sammen et lag med ulik kompetanse, men «village» er noe mer.
Når det bygges en vellykket bedriftskultur er det ikke bare summen av individenes innsats som teller, men en kraft som overgår dette, fordi «landsbyen» fostrer opp bedriftens misjon og eksistensgrunnlag. Det krever ansatte som er mer opptatt av noe større enn seg selv, enn av selv å glitre. Det kan kanskje bli litt voldsom ordbruk, men vi snakker om kjærlighet.
LES OGSÅ: Lykke som forretningsstrategi
Slikt kommer ikke av seg selv. Det kommer gjennom å ansette de rette menneskene. Kanskje er det ikke de som har den mest imponerende CV-en, selv om det også er viktig. Viktigst av alt er at de vi vil ha på laget tar sin plass i landsbyen, at de bidrar med det de er best på og lar andre slippe til når det gagner helheten.
Er du innbygger i en slik landsby i ditt virke?
