Vi er alle innbyggere med tilknytning til et sentrum, en bykjerne, en bydel eller et tettsted. Gjennom denne tilknytningen finner vi møteplasser, opplevelser, kulturtilbud, varer og tjenester som beriker hverdagen vår.
Eller skal jeg si «pleide å berike»?
Det har skjedd noe denne våren.
For det første har vi fått beskjed om å holde oss hjemme. Det gjør noe med handlevanene våre. Sentrumsnære aktører opplever et massivt omsetningsfall, mens kjøpmannen på hjørnet kan melde om det motsatte.
Varer vi før kjøpte på det lokale apoteket, bestilles på nett, så vi slipper nærkontakt med flere mennesker enn høyst nødvendig. Det er enklere å ta en ekstra håndvask etter at postbudet har vært på sin daglige visitt, enn å passere en rekke poster i et bybilde, der vi ikke vet hvem som tok på hva før oss.
Tid til å tenke
Men det er ikke bare lydigheten til statlige forordninger som slår ut. All hjemmetiden har gitt oss tid til å tenke. Er take away latskap eller mangfold? Er det ikke ganske hyggelig å lage mat sammen fra bunnen av, og blåse liv i den kokkeinteressen vi hadde en gang? Osso Bucco på en vanlig hverdag, eller å overgå oss selv i restekjærlighet?
Trenger vi egentlig mer klær, eller er det litt deilig også, å slippe å være representativ hele tiden? Gjør det noe om håret har fått gråtoner? Fysioterapeuten min kommenterte her om dagen at noen av kundene hennes kom til å forsvinne, rett og slett fordi hverdagen deres ble mindre stressende.
For hele bransjen av tjenesteytende næringer og detaljhandel er verden snudd på hodet, og tiltakene for å beholde og kapre kunder er mange. Et flertall av disse igjen, er ulike innpakninger av det samme budskapet:
«Støtt oss nå, så vi er der når krisen er over.»
Les også: Nei, ikke avbestill den håndverkeren
Mer enn krisehjelp
Budskapet gir mening. Og samtidig ikke.
Det gir mening fordi de har helt rett. Å drive klesforretning, og nettopp ha fått inn en vårkolleksjon som skal betales, samtidig som kundene først dukker opp igjen når de trenger sommerklær, er en katastrofe. Ikke rakk butikken å få ut resten av vinterkolleksjonen gjennom vårsalg heller. Det haster å bygge allianser for å komme seg over den kneika.
Men dette handler om mer enn butikkenes behov for krisehjelp. Vi som kunder har fått såpass god tid til å tenke at vi er i ferd med å endre både atferd og tenkesett. Vi ser verdien av å bygge buffer i privatøkonomien til neste krise. Vi har blitt mer bevisst vårt eget miljøavtrykk. Og vi tenker annerledes rundt forbruk og gjenbruk.
Finnes det andre måter?
Kanskje er ikke det viktigste bidraget vårt å holde det tradisjonelle kjøpemønsteret oppe, men heller aktivt å gå inn i dialogen rundt nye måter å drive næring på. Hvordan kan vi ta vare på det sentrumsnære mangfoldet og samtidig redusere sårbarheten ved slike kriser? Finnes det andre måter å tenke nettverk, distribusjon og opplevelser på? Hvordan involvere kunder og innbyggere i arbeidet med å bygge et attraktivt og bærekraftig sentrum i sitt nærområde?
Å styrke likviditeten hos små aktører for å hindre konkurs, er et akuttiltak det er vanskelig å si seg uenig i, og der er heldigvis også det offentlige på banen.
Det jeg savner, er at flere spør hva vi som kunder og innbyggere er glade for i vårt eget lokalsamfunn, hva vi har behov for å forsterke i tida framover, og hva vi tenker at vårt eget bidrag kunne være? Og hva skal til av distribusjonsløsninger, kommunikasjon og relasjonsbygging for at vi skal handle lokalt også hjemmefra?
Filleristet
Jeg ønsker å bidra til denne dugnaden, men ikke ved å føle meg forpliktet til å handle varer jeg innerst inne vet jeg kunne unnvært. Det er ikke bare butikker og kafeer som har fått filleristet tankene sine denne våren, brukerne deres har det på samme måten. Vi må snakke sammen!
