Jeg jobber med endring, det vil si endringsvilje og endringsevne, primært i små og mellomstore bedrifter. Inngangsnøkkelen er gjerne motivasjon og et følt behov, enten på grunn av et marked som beveger på seg, større ytre hendelser, eller åpenbare muligheter de ser, men trenger å belyse fra flere vinkler.
Vi må gjøre «noe»
Hadde verden vært så enkel at alle følte endringsbehov resulterte i kloke handlinger, ville markedet for oss rådgivere vært betydelig mindre enn det er i dag. Den første prosessen vi ofte inviteres inn i, handler om å gå fra erkjennelsen om at vi må gjøre «noe», til å kartlegge og samles rundt hva problemet egentlig består i, og hva dette «noe» som kan løse problemet, vil kunne være.
Sett at vi på dette stadiet er enige om kilden, har satt hale på grisen og funnet rotårsaken til at «noe» må gjøres, har vi et godt utgangspunkt for å ta gode beslutninger i neste fase.
Enkelt er det fortsatt ikke. For i valget mellom ulike tiltak, hvordan vet vi hvilke som vil virke? Hvis situasjonen vi er i, er ukjent, har vi heller ingen erfaring på hvilke virkemidler som har størst effekt, ut over det vi har lært om Paretos prinsipp: 20% av tiltakene vi gjennomfører, vil generere 80% av den oppnådde effekten.
Men hvilke 20% sier denne formelen ingenting om. Risikerer vi å gå skoene av oss? Satser vi mot feil marked? Kommer det nye føringer fra oven som gjør at vi burde prioritert annerledes? Og hva med tidsbruken når vi tar folk ut av produksjonen for å jobbe prosess?
Mot til å ta valg
Det er her de modige valgene kommer inn, eller som en kunde av meg sa her om dagen: «A plan beats no plan.» Vi må tørre å velge, og implisitt i det ligger viljen til å leve med risikoen for at noen av valgene vi tar, blir feil.
Koronavåren har blitt koronahøst, og slik det ser ut nå, kan vi fort snakke koronaårene fra 2020 og utover. Små og store valg uten tilgjengelig fasit er en dermed blitt en del av vår nye hverdag.
Nylig fikk jeg et nytt perspektiv på mulighetsrommet denne situasjonen gir:
Hva-hvis-laboratoriet
Sett at gaven koronaen gir oss, er at vi, riktignok ufrivillig, har fått tilgang på et stort hva hvis-laboratorium, der vi kan eksperimentere og teste ut ulike valg i nye rammer? Kan vi finne svar som ellers ikke ville vært tilgjengelige for oss?
Laboratorietanken satte seg fast i hodet mitt etter et møte i en produksjonsbedrift, der det tidlig i vinter hadde vært noe friksjon knyttet til viktigheten av og ressursbruken rundt tavlemøter og annen møtestruktur med kontinuerlig forbedringsarbeid på dagsorden.
Dokumentert verdi
For bedriften forsvant disse møtepunktene 12. mars av smittevernhensyn, og først nylig ble de satt i system på nytt. De hadde målt, og kunne dokumentere et produktivitetsfall i den møtefrie perioden. Samtidig kunne de melde om et samlet lederteam som nå omfavner den vedtatte strukturen, rett og slett fordi verdien av å prioritere den, er dokumentert.
Sett at du er leder i ditt eget hva hvis-laboratorium, hva har du mulighet til å forske på, nettopp fordi rammevilkårene er annerledes? Gir tidene rom til å utvikle og videreforedle nye ideer? Hvilke muligheter gir de korona-relaterte finansieringsordningene til kompetanseheving, produktutvikling og scenariotenking? Er det noe du burde ha sluttet med for lenge siden og som du nå kan avvikle med god samvittighet?
Vi er mange i samme båt, men på din skute er du skipper, og på ditt laboratorium er du professor. Hva hvis du ser dette som en gedigen mulighet, hva vil du forske på, og hvilke valg vil du ta?
Det eneste jeg garanterer, er læring, og den kan ingen ta fra deg.
