Vi er alle unike - det finnes ingen psykologisk testmodell som fanger opp den fulle opplevelse som hver og en av oss har om oss selv. Samtidig settes vi alle i bås, i ett sett. For oss psykologer er det viktig å anerkjenne hvilken påvirkningsmakt vi har på våre klienter og forklare hvorfor psykologiske tester først og fremst gir mening for oss som behersker faget. De gir sjelden innsikt i hvem du egentlig er.
Det er en økende interesse i å bruke psykologiske tester for å lære mer om seg selv. Som regel fører dette til en større selvbevissthet og personlig refleksjon på en positiv måte. Men, noen ganger møter jeg personer som sier «Jeg vil ikke bli satt i bås, overhodet ikke!!»
Noen av dem sier det med en slik tyngde at jeg skjønner dette er ikke bare en intellektuell ytring. Det ligger dyptfølte og bitre personlige erfaringer til grunn. Og jeg merker når de forteller sin historie, blir jeg altfor ofte svar skyldig på vegne av egen tradisjon.
Jeg greier ikke på en enkel måte å gi svar som fullt ut forklarer hvorfor de ikke burde være så negative til testing. Hvorfor er det slik? Jeg burde ha mer enn nok erfaring til å gi fullgode begrunnelser på slike viktige problemstillinger.
Jeg har arbeidet med bruk av psykologiske tester i mer enn 35 år. Jeg har importert kjente og etablerte tester med høy kvalitet, andre spennende konsepter er under utvikling. Jeg har skrevet akademiske artikler og bøker, bidratt i diverse faglige fora og utviklet en spennende kommersiell virksomhet knyttet til dette feltet.
Likevel nøler jeg når jeg blir konfrontert med merkelapper og båssetting.
Når de forteller sin historie, blir jeg altfor ofte svar skyldig på vegne av egen tradisjon
Respekten for ydmykelsen
Opplevelsen av å bli krenket, føle seg ydmyket og tråkket på. Det er noen av de uttrykkene som brukes. Og, det gjør vondt å høre at psykologisk kunnskap kan føre til slik smerte.
Hver gang stiller jeg meg spørsmålet: hva ligger bak en slik dårlig behandling? Det kan umulig være gjort med vitende og vilje fra avsenders side?
Allerede her blir det vanskelig å gi et klart og enkelt svar, det finnes så mange variabler og ulike situasjoner.
Noen ganger har testene holdt lav kvalitet. Andre ganger har kompetansen vært for svak hos dem som har benyttet testene. I rekrutteringssammenheng kan testresultater bli benyttet som hovedbegrunnelse for å velge noen framfor andre.
Og ofte er det slik at den som ikke blir valgt får lite presis informasjon om årsaker til hvorfor man til slutt ikke ble valgt. Enda mer provoserende blir avslaget hvis man selv mener at testresultatene ikke stemmer.
Magiske tester
Den kanskje største vrangforestillingen er troen på at de psykologiske testene kan si noe om en person på en dypere og psykologisk avslørende måte. Det å blåse opp forventningene for klientene, slik at de tror de kan få presise svar langt utover det som egentlig er rimelig, er jo ikke en spesielt smart strategi.
Det magiske og mystiske ved psykologiske tester er med på å bidra til økt bruk av tester, noe som mange aktører i et voksende marked alltid vil sette pris på. Økt etterspørsel er jo en suksessfaktor i et fungerende marked.
Men la meg dele noen synspunkter om psykologiske testers kvaliteter som kanskje kan bringe oss ned på jorda.
Forskningens begrensede muligheter
I testpsykologien studerer man ofte store grupper langs få dimensjoner. Hvis man kan sammenligne en gruppe med en annen gruppe, og vise at det er lite sannsynlig at gjennomsnittforskjellen skyldes en tilfeldighet, så kan man si noe generelt om gruppene. En person som får et testresultat kan få en pekepinn om hvor han eller hun skårer i forhold til andre, - på disse dimensjonene.
Men spørsmålet den enkelte ønsker svar på er «hvem er jeg og hvordan utvikler jeg meg videre?» Vi er konstant i utvikling i søken etter den beste versjonen av oss selv. I denne utviklingsprosessen blir hvert enkelt menneske unikt. Sammenligningen med andre på et bestemt tidspunkt på noen få dimensjoner i psykologiske tester blir fattig i forhold til den rikdom av ulike kvaliteter som enhver person besitter.
Sammenligningen med andre på et bestemt tidspunkt på noen få dimensjoner i psykologiske tester blir fattig i forhold til den rikdom av ulike kvaliteter som enhver person besitter.
Spørsmålet den enkelte ønsker svar på er «hvem er jeg og hvordan utvikler jeg meg videre?»
Å bruke makten med fornuft
Alle mennesker bruker noen kategorier for å beskrive seg selv og andre. Vi kategoriserer automatisk, og setter folk i bås uansett. Når vi møter andre personer blir de kategorisert umiddelbart i forhold til vår livsverden. Slik klarer vi å manøvrere i et ofte overveldende og uoversiktlig menneskelig landskap.
Psykologiske modeller er bare én av flere tradisjoner for å forstå mennesker. Vi som bruker dem har makt, makt til å definere verden, det som ofte kalles språkmakt eller modellmakt.
Av den grunn er det viktig at vi spør oss selv om det språket og de modellene vi bruker, er presise, skjønne, gode, relevante og viktige for den som blir testet.
Er de introverte? Er de emosjonelt intelligente? Eller er det folk vi ikke forstår og derved plasserer vi dem i kategorien «fremmede»?
Psykologiske tester benytter seg av modeller som går inn i språket vårt og former hvordan vi tolker oss selv og andre. Som psykologer er vi opptatt av presisjon, men skal vi ta hensyn til det enkelte menneske må vi også søke det det funksjonelle og det skjønne.
Med skjønnhet mener jeg opplevelse av glede, det å ha en positiv utvikling, lysten til å dele livet med andre og evne til å løfte blikket mot stjernene. Personer med en dårlig opplevelse fra tester har ikke opplevd denne skjønnheten. De har opplevd det som noe skremmende, ukjent og negativt. Det har ikke vært funksjonelt. Ikke for dem.
Skal vi ta hensyn til det enkelte menneske må vi også søke det det funksjonelle og det skjønne
Resultatet tilhører ikke den som blir testet
Forskere har satt opp, for dem, meningsfulle kategorier som gjør at de med bruk av diagnoser som for eksempel «introvert», kan formidle meningsfullt til andre kolleger uten å måtte utdype. Slike diagnoser fungerer som hensiktsmessige betegnelser med referanse til den forskningskunnskap som er delt mellom forskerne.
Men at det fungerer som meningsfulle begreper for forskere, betyr ikke at det er kategorier og beskrivelser som det enkelte menneske kjenner igjen i eget liv. I naturvitenskapelig medisin er «benbrudd» noe som tilhører pasienten. Og det er denne medisinske tradisjonen blir feilaktig blir overført til psykologiske fenomener.
I den psykologiske verden er ikke «introvert» noe en klient har. Det er ikke en egenskap som eies av personen. Det er et uttrykk forskeren eller psykologen bruker og som gir mening i lys av de store mengder av data som forskere behersker.
Derfor tilhører slike psykologiske diagnoser forskeren, psykologen og terapeuten – ikke klienten.
Dette er en grunnleggende forskjell mellom medisinske og psykologiske diagnoser. Det ene er naturvitenskapelig – den andre er samfunnsvitenskapelig.
I naturvitenskapelig medisin er «benbrudd» noe som tilhører pasienten … denne medisinske tradisjonen blir feilaktig overført til psykologiske fenomener
Ta eierskap til ditt eget liv
Da har jeg vist til tre ulike perspektiver som viser testenes begrensninger i møte med det enkelte menneske. La psykologen beholde resultatet, i sin verden, til sitt formål. Hvis du blir testet, så vet du at resultatet ikke vil gi deg en helt ny og magisk innsikt om deg selv. Du kan bruke resultater for å forankre modellene og forståelsen i din egen verden, slik du har lært deg selv å kjenne og slik du drømmer om å bli. Og, gjør det gjerne i dialog med andre som kjenner deg godt. Da vil du kanskje bli overrasket over unike sider av deg selv som du ikke kjente til.
