Jeg har ingen foiler. Ingen papirer. Men jeg gjør det en leder må gjøre i dag: jeg snakker fra hjertet.
Milad er 24 år. Han er født i Iran. Han er jurist og statsviter. Han er skandinav, bosatt i Sverige siden han var seks. Han er et av Sveriges klokeste hoder. Han er en av Skandinavias beste talere.
— Ja, alt dette er jeg, sier han.
— Men jeg vil ikke tituleres som noe annet enn et medmenneske.
Den unge iranerens historie griper sterkt tak i deltakerne på Choice og Publicoms felles formiddagsarrangement en maidag i Oslo. Sin unge alder til tross har han rukket å ta to universitetutdanninger, han har etablert seg som en av Skandinavias beste talere, og han er i ferd med å starte det han sier skal bli «Skandinavias beste skole».
Milad Mohammadi vokste opp i Västerås, en by du passerer hvis du kjører E18 fra Oslo til Stockholm. Västerås er delt i to, i den østlige delen bor den hvite middelklassen, i den vestlige bor innvandrerne.
Overvektig og venneløs
Milad var overvektig og venneløs og fortvilet over tilværelsen. Hans pappa mistet jobben, og med den håpet. Men det snudde retningen også i Milads liv. Farens krise ble sønnens drivkraft, og en lærer tok ham og hans drømmer på alvor. Det ble et vendepunkt for gutten.
— En av mine drømmer er å starte Skandinavias beste skole, og jeg hadde bestemt meg for å starte den før jeg blir 30. Nå vet jeg at jeg kommer til å starte den før jeg blir 25.
Å bli verdens mest fantastiske menneske er en hard jobb, og Milads fremste drivkraft er å være et forbilde for de hundretusenvis av andre utenlandskfødte og førstegenerasjons innvandrere vi har i Skandinavia.
— Min kjæreste lærte meg verdien av å være den jeg er, og ikke prøve å være en annen. Derfor ser jeg ut som jeg ser ut, og derfor har jeg ikke endret navn. At andre ser meg stå på en scene og inspirere tusenvis av mennesker til tross for at jeg heter Mohammadi, og til tross for at jeg ser ut som jeg ser ut, gir selvbevissthet og trygghet for at det går an.
Ikke Milads greie
Hans utseende er slik mange sikkert vil forestille seg en islamsk selvmordsbomber. Det er ikke vanskelig å forestille seg litt nervøse eldre damer på T-banen som diskret bytter sete når en som Milad setter seg midt i mot.
Men når han ser på deg, er det med med nærhet og ekte varme. Store mengder av det. Denne gutten har karisma. Det er nesten overraskende å møte denne styrken i et menneske som «bare» har 24 år på jorden.
Og uansett: selvmord er ikke Milads greie.
Ikke nå lenger.
— Som barn formulerte jeg et valg for meg selv: Enten tar jeg livet av meg, eller så blir jeg verdens mest fantastiske menneske, forteller han tilhørerne.
— Da jeg var liten hadde jeg det vondt. Det var vanskelig å vokse opp i Skandinavia. Jeg var annerledes og passet ikke inn. Folk kalte meg mye rart. Jeg satt for det meste inne. Hadde ingen venner.
— Som 13-14-åring veide jeg mer enn 100 kilo. Folk kalte meg dum i hodet. Jeg gjorde de samme tingene hver dag. Jeg kom hjem, ingen andre hjemme. Jeg tok stolen og satte den foran vinduet, så ut på en lekeplass. Jeg undret: Hva er galt med meg? Hvorfor sitter jeg her inne? Hvorfor har jeg ingen venner? Hvorfor ringer ingen på? Hva har jeg gjort feil?
Ikke alene
Etterhvert lærte han mer om hvem han er, og hvordan verken han, hans familie eller likesinnede er alene:
— Jeg har lært meg noe om Skandinavia i dag. Her finnes det 150.000 arbeidssøkende utenlandskfødte mennesker. En tredjedel av disse har ingen utdanning. En tredjedel har videregående skole. Den siste tredjedelen har universitets- eller høyskoleutdannelse. Uansett bakgrunn, tar det i gjennomsnitt mellom syv og ni år før de er i jobb.
Det representerer ikke bare mange personlige tragedier, men også et enormt tap for våre samfunn som ikke greier å nyttiggjøre seg disse ressursene.
Møtet med Stordalen
Så Milads misjon er å skape en endring, og han forsøker å leve etter Gandhis berømte ord: Vær den endringen du selv ønsker å se i verden.
Derfor er han nå en av Skandinavias beste og mest etterspurte foredragsholdere.
Talerkarrieren tok av etter et foredrag han holdt. Etter foredraget havnet han på en «superhemmelig fest».
— Blant festdeltakerne var det en galen norrmann, forteller Milad. — Jeg gikk bort til ham og sa: du sier 40 prosent av dine medarbeidere er utenlandske. Men hvilke posisjoner har de? Hvor mange av de er i lederstillinger, og hvor mange jobber i kjøkkenet og som renholdsarbeidere?
Den gale nordmannen ble litt satt ut. I noen sekunder. Så parerte han. De to fant tonen.
Dagen etter sendte galningen, som de fleste nordmenn kjenner under navnet Petter Stordalen, en invitasjon til å tale på Vinterkonferansen til Choice Hotel i den gigantiske Friends Arena i Stockholm.
Milad og Milads mamma
Siden har alt gått Milads vei.
Han er blitt et forbilde.
Og han har selv forbilder.
— Mine egne forbilder er min pappa; en lærer jeg hadde i samfunnslære; og en hissig, direkte og klartalt voksen kvinne, sier han, og klikker frem den eneste foilen i foredraget:
— Møt min mamma, sier han, og ringer henne opp på direkten fra scenen.
— Min mamma er et av de viktigste menneskene i mitt liv, sier Milad Mohammadi, og legger til:
— Jeg tror ikke dere vet hvor viktige dere er.
Intervjuet er gjort for HR Norge og originalt publisert på deres nettsider. Republisert etter avtale.
