Det bekymrer meg at debattformen tas i bruk for ofte og for tidlig, og dermed stjeler tid og plass fra de to andre samspillsdimensjonene, slik at drømmen om et samfunn med tre likeverdige dimensjoner synes stadig mer uoppnåelig.
Verdigrunnlaget vi vokser opp med
Selv har jeg vokst opp i en familie der de tre dimensjonene er gitt plass, og jeg har etter beste evne forsøkt å videreføre de samme verdiene til neste generasjon. Syretesten kom da yngste datter gikk på videregående og skulle opp til muntlig eksamen i KRL med valgfritt tema. Hun valgte å belyse hijabens plass i kvinnefrigjøring ut ifra ulike kulturelle perspektiv.
Dialogen med, og utspørringen fra sensor hadde vært preget av åpenhet og interesse. Det siste spørsmålet før avrundingen var omtrent som følger: «Har du opplevd denne samtalen som krevende?» Hun smilte da hun fortalte det til meg og sa: «Det var vel omtrent som en vanlig samtale rundt kjøkkenbordet med deg mamma og venninnene dine.»
En annen sønn i samme vennekrets fortalte meg senere at han hadde vokst opp i troen på at vår omgangsform var den vanlige. Han trodde lenge at alle barn måtte trene på å belyse det de sto for fra flere sider, og at det rett og slett var en del av foreldrejobben å gi opplæring i dette. Som ung politisk aktiv utviklet han et vennskap med en annen gutt og oppdaget raskt at i det hjemmet hadde sønnen et konfliktfylt forhold til far på grunn av sine «feile» meninger. Litt sånn som Danny de Vito i rollen som den bruktbilselgende faren i Roald Dahl’s «Matilda, fritt etter hukommelsen: «Du er ung og jeg er gammel, du er dum og jeg er smart. Du tar feil og jeg har rett.»
Dialog, diskusjon og debatt
Dialogen som omgangsform er et utrolig viktig element i vår egen dannelsesreise. Den gir rom for undring og ny kunnskap. Vi får tilgang på flere perspektiv og en dypere forståelse, og i noen tilfeller resulterer det i at vi selv endrer ståsted underveis, rett og slett fordi helheten og sammenhengene i det vi snakker om trer tydeligere fram.
Jo tryggere vi er på eget ståsted, jo mer mening gir det å ta aktivt del på de arenaene, som legger til rette for diskusjon og meningsutveksling. Fundamentet for å kunne mene noe er lagt, men vi har fortsatt mer å sette oss inn i. En tidligere, og både dyktig og profilert kollega, uttrykte det slik: «Jeg går ikke inn i en diskusjon for å vinne, men for å lære.» Hans kunnskap om folk og fag gjør at han ikke sjelden blir brukt i oppdrag som handler om å løse opp i konflikter, og gjenopprette dialog mellom ulike parter.
Jeg tenker også at debatten er en viktig dimensjon. Som form er den godt egnet til å belyse ulikheter og tydeliggjøre viktige verdiforskjeller i samfunnet, og den stimulerer den som lytter, til å ta mer bevisste valg.
Det som bekymrer meg, er at debattformen tas i bruk for ofte og for tidlig, og dermed stjeler tid og plass fra de to andre samspillsdimensjonene, slik at drømmen om et samfunn med tre likeverdige dimensjoner, synes stadig mer uoppnåelig. Oppgavene som ligger foran oss, enten det gjelder folkehelse, klimautfordringer eller internasjonale konflikter, er så komplekse at hele verktøykassen må tas i bruk, og risikoen er stor for at endimensjonale debatter gjør vondt verre.
Hvordan skape større rom for dialog og utveksling av tanker?
I tilt.work nettverket er det stor enighet om å gi dialogen og diskusjonen større spillerom, og at vi ønsker å være en del av en flerdimensjonal læringsarena. Samtidig kan det skrevne ord alene fort oppleves som et verktøy for monolog.
Derfor inviterer jeg denne gangen helt spesifikt til dialog:
Ønsker du deg også en 3D-verden til jul? Hvis ja, hvor begynner vi?
