Jeg er redd, jeg føler meg trygg. Jeg er fylt av uro, og av en underlig ro. Aldri før har jeg kjent på så motstridende, og så sterke følelser samtidig og over tid som nå.
Og jeg vet jeg ikke er alene, samtidig som det, rent fysisk, er akkurat det jeg er om dagen, med pålagt hjemmekontor og øvrige familiemedlemmer bak ulike ferske geografiske grenseposter som ikke fantes for noen få uker siden.
Det siste sosiale stuntet før jeg havnet her jeg er nå, var å delta på et foredrag med en buddhistisk mester. Han snakket om å ta valg. Han hevdet at blant 100 mulige begrunnelser, handler 98 av dem om den positive verdien i å ta valg.
De to siste, de faktorene som ofte hindrer oss i å velge, brukte han tid på:
1 Vi er redde for å ta feil
Foredraget kunne ikke vært mer tidsriktig. I skrivende stund ruller det over oss en mulig katastrofe av uante dimensjoner, og vi har ikke erfaringsgrunnlag knyttet til å vurdere verken omfang eller konsekvenser. Tryggheten vi normalt henter i sammenlignbare erfaringer og hva vi lærte av dem, er ikke der.
Ikke rart det er fristende å sitte på gjerdet, enten til vi vet litt mer, eller til noen tar valget for oss. Vi er redde for å ta feil. I første fase for å ta grep vi angrer på i etterkant fordi det påfører unødig belastning på oss selv og andre, og deretter for å gjøre for lite, og uforvarende sette mennesker rundt oss i fare.
I en slik situasjon er det en trygg mental avlastning å ha en politisk ledelse som tar valg for oss. De kommer også til å ta feil, noen ganger, men aller mest gjør de riktig med at de tar aktive valg. De velger å velge. Det står det respekt av.
Og jeg er utrolig takknemlig for at jeg akkurat i denne sammenhengen får lov til å være et flokkdyr.
2 Vi vet ikke nok
Nei vi vet ikke nok, men vi har heller ikke tid til å vente. Frykt er en beredskapstilstand vi er født med, og som nå blir trigget på en måte de fleste av oss aldri har opplevd før. Motstanderen er både usynlig og slem, og vi vet ikke hvilken vinkel angrepet kommer fra neste gang. Og vi må tåle å ikke vite.
Denne usikkerheten slår ulikt ut hos oss, fra «Dette vet jeg ikke nok om, så jeg velger ikke å forholde meg til det», til «Nå er det krig! Ingen tiltak skal stå uprøvd!».
Konfliktene disse svært ulike reaksjonene skaper, kommer tydelig fram i kommentarfelt og på sosiale medier.
Tankevirus
De som fort blir glemt i denne kampen, er de som engstes i det stille. De som i uroen for koronavirus, låser seg inne og pådrar seg eller forsterker egne tankevirus i stedet. Blant annet fordi de ikke vet.
Ja vi må agere. Og vi må tåle å være flokkdyr for en periode alle sammen, og lene oss på de valg lederne våre tar.
Og det er lov å korrigere hverandre. Men vi må ikke glemme de som blir borte i all vrimmelen, og som faktisk blir dårlige av ikke å vite.
Trekk pusten og ta tilbake roen. De fleste av oss er i ferd med å få ganske så god tid.
Ring en venn du ikke har sett eller hørt fra på en stund.
I koronavirusets tid er mitt valg, foruten å være et lojalt flokkdyr, også å bidra til å begrense spredning av tankevirus.
Kan ditt personlige valg være noe lignende?
