Hvorfor er det egentlig så vanskelig å ta de vanskelige samtalene? Er det slik at vi ikke vet hvordan vi skal starte dem, eller er vi mer redde for at de kommer ut av kontroll?
Eller er det rett og slett at vi ikke ønsker å såre eller skuffe et annet menneske, og derfor ikke tør bevege oss inn på temaer som vi av erfaring vet at kan være vanskelige?
En bekjent beskrev det slik for meg en gang: «Hvis jeg oppdager at jeg ikke klarer å holde noe jeg har lovet, gruer jeg meg så til å si fra at når jeg først gir beskjed, er det så sent at jeg bare gjør vondt verre. Jeg vet det er dumt av meg, men jeg klarer liksom ikke gjøre noe med det.»
Han er ikke alene. Her om dagen fikk jeg en telefon som ble vanskelig for meg å håndtere riktig. Vedkommende som ringte, manglet vesentlig informasjon hun skulle fått for en god stund siden, og som det ikke var mitt ansvar å gi.
Her var det altså noen andre som hadde unnlatt, eller i beste fall utsatt, å ta den vanskelige samtalen, og ubehaget ble behendig flyttet over på meg som budbringer.
Noen ganger gjør vi vanskelige samtaler vanskeligere enn de egentlig er, gjennom strategiene vi velger for oss selv:
- Vi utsetter
- Vi går rundt grøten, eller..
- Vi går rett på sak uten å vurdere helhetsbildet
«Noen ganger gjør vi vanskelige samtaler vanskeligere enn de egentlig er, gjennom strategiene vi velger for oss selv.»
Utsettelsen
Utsettelse har en merkelig effekt både på avsender og mottaker, nemlig at problemet vokser seg større. Det usagte gir rom for fantasi og tolkninger i begge retninger, og ryddejobben når bobla først sprekker, kan oppleves uoverkommelig.
For hva gjør det med deg hvis du får høre at en leder eller kollega har gått og irritert seg over noe du faktisk kunne gjort noe med, på månedsvis eller i år uten å si fra?
Det klassiske eksempelet er han som kom bakfull på jobb en sjelden gang i starten. Ingen sa noe på det, så det skjedde litt oftere etter hvert, og nå har det kommet dit at han innimellom ruser seg i arbeidstida.
Kolleger og ledere bekymrer seg, flytter grenser og dekker over i en lengre periode. De utsetter den vanskelige samtalen helt til de får nok, og brått setter sluttstrek. Tabbekvoten er brukt opp.
Hvilket klima vil det da være for å sette tydelige rammer, og gi kollegaen en ny sjanse innenfor disse rammene?
Turene rundt grøten
Uttrykket stammer fra historien om katten som klok av skade gikk sine runder rundt den varme grøten til den ble kald nok til å spise av. Problemet er at grøten vi rører sammen av utfordringer knyttet til atferd, grenser og samspill, heller blir enda varmere mens vi spankulerer formålsløst rundt uten å ta i den.
Den som over tid har fått lov til å tøye grenser, trenger ikke være klar over at han eller hun oppleves krevende å samarbeide med. Og tar du opp problemet som noe «alle» i et team må huske, er den det gjelder gjerne den siste som fanger opp at dette har spesifikt med seg å gjøre.
Siden det er vi som ønsker endring her, må vi tørre å bryte vårt eget mønster, nærme oss grøtbollen, sette ord på og konkretisere det vi opplever.
«Tar du opp problemet som noe alle i et team må huske, er den det gjelder gjerne den siste som fanger opp at dette har spesifikt med seg å gjøre.»
Rett på sak
Men hvordan ta opp det vi opplever vanskelig? Mot til å ta en vanskelig samtale handler også om hvordan vi tar opp det vi ønsker å snakke om. Vi har verken rett eller plikt til ufiltrert å buse ut med det vi har på hjertet, men dette kan fort skje hvis vi venter til det er i ferd med å renne over.
Grunnprinsippene i all kommunikasjon om å snakke for seg selv, og å skille mellom observasjon og tolkning, gjelder fortsatt. I tillegg kan det være lurt å be om tillatelse:
«Det er utrolig hva vi kan si til et annet menneske, bare vi ber om tillatelse først», pleide en tidligere kollega av meg å si. Hun arbeidet som terapeut, og var bevisst viktigheten av først å introdusere et vanskelig tema før hun adresserte det hun opplevde som «elefanten i rommet».
Jeg lærte mye av henne, blant annet denne setningen:
«Jeg vil gjerne ta opp noe med deg som kan oppleves vanskelig. Er det greit at jeg stiller deg noen spørsmål?»
En slik setning gir den det gjelder, nødvendig tid til å skru på mottakerapparatet før hovedbudskapet kommer.
Dessuten, ved å velge en mest mulig åpen inngang til samtalen, kan vi få viktig informasjon tilbake som tilfører nye dimensjoner til den virkeligheten vi har sett så langt. Kanskje har mottaker også ønsket seg denne samtalen ei stund, på sitt vis.
Trygg og tydelig kommunikasjon
Jeg opplever en trygghet i samspillet med folk som evner å si fra hva som er viktig for dem, hva de synes er vanskelig og hva de kunne ønske at jeg gjorde annerledes.
På den måten får jeg mulighet til å korrigere meg der jeg ser at det kan være lurt, eller, der det oppleves mest riktig, å si fra hvor jeg har mine egne grenser.
Det ligger mye grobunn for gjensidig respekt i den vanskelige samtalen, forutsatt at vi tør å ta den, og samtidig evner å gå inn i den med et klart hode og et varmt hjerte.
Det ligger mye grobunn for gjensidig respekt i den vanskelige samtalen, forutsatt at vi tør å ta den, og samtidig evner å gå inn i den med et klart hode og et varmt hjerte.
Tvitre
