Jeg er i villrede. Etter at den fysiske sosialiseringen så vidt er i ferd med å gjenopptas etter pandemien, har et nytt dilemma oppstått. Hvordan skal vi hilse på hverandre?

Hvordan fremstå trygg og forutsigbar under hilseseremonien etter den keitete tilnærmingen vi har hatt den siste perioden.

Der jeg tidligere bare strakk ut hånden og håndhilste, føler jeg meg nå som en nyfødt kalv på ustø bein. For ikke å snakke om alle dem som jeg klemte, av både familie, kolleger og nære forretningsforbindelser. Lite er mer ydmykende enn når du går all-in for en klem, og den andre parten trekker seg demonstrativt unna.   

Lite koronavennlig hilsning

Måten vi hilser på hverandre er svært ulik rundt omkring i verden. På ABC Nyheter har de en fin oversikt over hilsemåter i ulike land. Av de mindre koronavennlige nevnes:

• Inuittene på Grønland hilser på hverandre ved å presse både nese og øvre leppe mot hverandre.
• I den afrikanske stammekulturen masai blir du faktisk ansett som uhøflig om du ikke spytter på dine nye bekjentskaper!
• Maoriene på New Zealand hilser på hverandre ved å trykke nesene sine mot hverandre før de deler sine dype åndedrag.
•  Så har vi de ulike søreuropeiske variantene, der man «kysser» hverandres kinn to eller tre ganger. Da jeg sist var i Spania, opplevde jeg at folk hadde gått bort fra kyssing på kinnene, i hvert fall midlertidig. Nå var det avstand som gjaldt.

Å rekke tunge er greit

I følge ABC Nyheter finnes det også noen hilsemåter som trolig har fungert helt i samsvar med avstandsrestriksjonene under pandemien:

• I Japan er det vanlig å slå sammen sine egne håndflater før man plasserer hendene foran seg og bøyer seg forsiktig overfor hverandre. Berøring anses nærmest som uhøflig.
• Folk i Indonesia, spesielt beboerne på øya Java, skal løfte hendene til omtrent hoftehøyde før den andre personen bøyer seg tilbake for å vise respekt.
• I ferieparadiset Thailand plasserer man hendene sine sammen, som om man skal be, plasserer dem foran brystet og bøyer seg vagt. Jo høyere posisjon på hendene, dess mer respekt viser du den du hilser på.
• Den tibetanske tradisjonen ved hilsing er rett og slett å geipe til hverandre ved å stikke ut tungen. Den for oss noe underlige tradisjonen, startet i sin tid opp for å vise andre at du ikke er en reinkarnasjon av djevelen, som visstnok skal ha en svart tunge.

Det vanligste er å respektere og forsøke å tilpasse seg hilsemåten der man befinner seg, kanskje med unntak av de mer kroppsnære variantene. Det kan også være at vi tilpasser oss i Norge når vi får gjester fra utlandet. Et generelt kompromiss vil være å unngå at noen av partene opplever direkte ubehag.

Å vise respekt

I 2018 skulle jeg holde foredrag på en lederkonferanse i Dubai for regjeringens Smart Dubai-organisasjon. Noen måneder i forkant skulle ledergruppen deres på studiebesøk til Norge og Danmark, og i den forbindelse også besøke oss i Miles på vårt Oslo-kontor på Bislett. Dyktige Innovation Lab i Stavanger var arrangør av studiereisen og ga oss verdifull innsikt på forhånd.

Delegasjonen fra Dubai bestod av 6 menn og 4 kvinner, derav lederen Dr. Aisha Bin Bishr, som har doktorgrad innen teknologi og innovasjon. For å sikre at de skulle føle seg velkommen og få en god opplevelse hos oss, spurte jeg arrangøren om hvordan vi burde hilse på dem når de ankom kontoret vårt.

«Mennene kan du håndhilse på som vanlig, men kvinnene håndhilser du på KUN dersom de først strekker frem hånden. Gjør de ikke det, presser du den ene håndflaten mot eget hjerte og bukker lett.» Utfallet ble at jeg håndhilste på mennene og én av kvinnene, mens de resterende kvinnene ble bukket inn. Jeg opplevde denne tilpasningen som lite krevende, og som en fin måte å vise gjestfrihet og respekt på. For meg var det ikke viktig om hilsemåten var kulturelt, verdibasert eller religiøst betinget. 

Kronprinsens utstrakte hånd

Men det finnes andre som ikke hadde gjort sin research. Etter skyteangrepet mot moskeen i Bærum i august 2019, besøkte kronprinsen l-Noor Islamic Centre for å vise sin medfølelse. NRK.no skrev: «Mange bet seg merke i pressebildene, som viste at en ung kvinne ikke tok kronprinsens utstrakte hånd. I stedet hilste hun med hånden til hjertet og nikket til kronprinsen. De to andre kvinnene hilste ham på lignende måte.»

 Episoden fremkalte en del politiske og kristenreligiøse utsagn av negativ karakter. Noen kritiserte kvinnene og kalte det til og med for snikislamisering (!). Uansett, pinligheten kunne lett vært unngått om det omfattende støtteapparatet til våre kongelige hadde gjort jobben sin. Egentlig overraskende når man vet hvor mange internasjonale besøk og relasjoner Kongehuset har hvert eneste år. Deres interkulturelle kompetanse burde være blant de fremste.

Å hilse med spisse albuer

Tilbake til pandemien. Gjennom det siste halvannet året har mer eller mindre vellykkede og elegante hilsemåter blitt testet. De første ukene prøvde jeg meg på «wuhan shake», der man vekselvis med høye og venstre fot berører hverandres bein. Som en dobbel innsidepasning for å bruke fotballspråket. Denne hilsemåten fikk imidlertid et kortvarig liv da stivbeinte nordmenn, uten søramerikansk salsa i blodet, stadig kom i ubalanse. Siden har hilsemåten med spissede albuer overtatt, uten at dette ser særlig mer elegant ut. Vi har derimot blitt rik på unnskyldninger når våre albuer bommer på målet. Den siste tiden har derfor mange av oss nøyet oss med et kort nikk, et smil og en stilltiende, felles forståelse for situasjonen.

Mindre sykdom

Også etter pandemien bør kanskje våre tradisjonelle hilsemåter revurderes. Helsefaglige eksperter har tatt til orde for at vi kanskje ikke skal gjeninnføre håndhilsing. Institutt for klinisk medisin ved UiO hevder at koronatiltakene har ført til mindre influensa og dermed mindre hjertesykdom. Influensa er nemlig en velkjent utløsende faktor for hjertesykdom. Strenge koronatiltak kan ha bidratt til mindre influensa, og dermed færre innleggelser.

Den 10. august skrev imidlertid VG at «Statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie sier det ligger an til at vi kan klemme og danse og leve helt normalt igjen i løpet av neste måned, selv om corona-smitten øker.» Til og med klemme altså ...

Jeg, en klemmer

Så tilbake til mitt innledende spørsmål. Hvordan skal vi nå hilse? Selv har jeg ikke svaret, men jeg vil nok fremdeles strekke ut hånden. Det vil sikkert skje litt mer gradvis og søkende enn tidligere, nærmest slik at bevegelsen kan avsluttes med en hånd gjennom håret som i en bue, dersom den annen part ikke ser ut til å gjengjelde hilsenen. Med dette håper jeg å unngå ydmykelsen for begge parter.

Når det gjelder klemming, er nok retrettmulighetene mer begrenset. Jeg er imidlertid en uhelbredelig «klemmer», så her må jeg nok både akseptere og forvente å gå på noen smeller fremover. Er du derimot av samme sorten, kan du gjerne møte meg med åpne armer, så unngår vi alle misforståelser.