«Hva har du egentlig gjort for meg i dag?»
Ja, du leste riktig. Enkelte ganger i livet hender det at vi får akkurat dette eller lignende spørsmål.
Noen ganger stilles spørsmålet rett ut, og andre ganger er det pakket inn i en lett gjennomskuelig forkledning.
Det jeg ikke hadde gjort for den andre
En gang hadde jeg sammen med andre ansvar for et større matbord, der vi visste at én av gjestene hadde noen allergier. Så fort bordet sto klart, viste jeg henne rundt, pekte og fortalte om de ulike ingrediensene, og hva vi hadde tilrettelagt spesielt for henne. Til slutt så hun på meg med alvorlige, nesten triste øyne, og spurte: «Så jeg kan altså ikke spise av alt her?»
På et øyeblikk kjente jeg at gleden over planlegging, omsorg og tilrettelegging forsvant, i erkjennelsen av at hennes oppmerksomhet var rettet mot det vi ikke hadde gjort for henne, og hva hun dermed gikk glipp av.
Der den skuffede gjesten representerer ett ytterpunkt, er det andre ytterpunktet mennesker som møter omgivelsene med en tjenende innstilling, og stadig evaluerer egne leveranser ut fra en redsel for ikke å strekke til. Spørsmålene som dukker opp i deres hode er av en helt annen karakter:
«Hva kan jeg gjøre for deg i dag? Burde jeg gjort noe mer, eller annerledes?»
Når ubalanse er farlig for helsa
Når disse menneskene møtes, for de bor tross alt på samme planet, er det duket for utfordringer som fort kan gå på helsa løs. Den som er på tilbudssida, kan aldri få gjort nok, ikke i den andres øyne, og ikke i sine egne. Og den som leter etter feil, vil alltid finne nye.
Begges atferd kan fort forsterkes over tid, der det stadig bemerkes feil og utilstrekkelighet hos den ene, mens den andre er hevet over, eller ihvertfall uimottakelig for, enhver kritikk.
Jeg tenker at vi i ekstremvarianten av denne type samspill, kan finne noe av årsaken til at mennesker ikke evner å bryte ut av destruktive relasjoner selv om de ikke har det bra. Det gjelder uavhengig av om det dreier seg om parforhold, familie eller relasjoner på arbeidsplassen.
Identifiser ubalanse i tidlig fase
De fleste av av oss befinner oss et sted mellom disse ytterpunktene. Samtidig tror jeg vi alle kjenner på en viss grad av ubalanse en gang i blant, og kan oppleve at noen typer samspill er i ferd med å gli inn i et uheldig mønster.
Når ubalansen kommer snikende i en relasjon som i utgangspunktet burde være likeverdig, er det viktig å få satt opplevelsen på dagsorden så fort som mulig.
Gjennom handling kan vi enten gjenvinne en ønsket balanse, eller sette tydelige grenser for hersketeknikker vi ikke vil utsettes for.
Med balanse snakker jeg ikke om likt mot likt til enhver tid, men mer om en gjensidig respekt og verdsetting av hverandres bidrag. Og ikke minst tillit til hverandres gode vilje.
Jeg tror på balanse på de fleste områder i livet. Balanse hander om å gi og få, det handler om å dele og fordele både ansvar og goder, enten det gjelder par, familie, vennskap eller kollegaforhold.
LES OGSÅ: Den syvende hersketeknikken
Sammen inn i framtida?
«Hvordan vil vi ha det sammen?
Hva trenger vi fra hverandre, og hva kan og vil vi gjøre for den andre?
Hvordan melder vi behov på en ok måte?»
Dette kan være gode spørsmål å stille.
Svarene vil på sin side kunne være syretesten på om vi begge vil gå sammen inn i den framtida.
