Oljefondets ansettelse av Nicolai Tangen reiser spørsmål vi innerst inne godt vet svarene på, men likevel glemmer å forholde oss til i hverdagen - selv, eller kanskje særlig, når toppledere skal ansettes.
For en tid tilbake fikk jeg kjeft i flere kommentarfelt for artikkelen «Rødt kort til Tangen». Mange mente jeg var ufortjent tøff i karakteristikken av ham. Tema var ukulturen i dyre påspanderte «gaver» innpakket som «faglige konferanser». Når kundepleieaktiviteter blir så attraktive at de skaper takknemlighetsgjeld er både den som tilbyr og den som mottar på ville veier.
En spade er en spade
En kan gjerne diskutere hvor grensen går, men på et eller annet nivå må en kalle en spade en spade, og på et eller annet nivå beveger kundepleie seg over i smøring, og i ytterste konsekvens heter det «korrupsjon». Ordet er svært belastende, og derfor skal jeg være uhyre forsiktig med å bruke det, men jeg tillater meg om å minne om at da ordføreren i Bergen ble påspandert dyre cruise i forventning om gjentjenester ble hun tiltalt for grov korrupsjon og mistet jobben.
Dyre gaver verken bør tilbys eller mottas i forretningslivet. Selv om gaven ikke fører til en gjenytelse, skapes det rom for spekulasjon. Det er uprofesjonelt å havne i en slik situasjon. Det gjelder både de som gir og de som får.
Flaks og rikdom
Men hva skjer om vi går glipp av denne begavede forretningsmannen som tilsynelatende sår mynter og høster sedler?
Svaret er overraskende nok - ingenting.
Altfor mange har en overdreven respekt for mennesker som lykkes i å bli rike. I en økonomisk artikkel jeg nylig skrev om effisiensteori peker jeg på at det i et perfekt marked ikke er mulig å spotte underprisede aksjer. Enhver aksje har en kjøper og en selger som ideelt sett sitter på samme informasjon. Den ene mener det er smart å selge, den andre mener det er smart å kjøpe. Bare én av dem kan ha rett, og her fordeler flaksen seg likt over tid.
Alle investorer vet at det er vanskelig å slå indeksen som er snittet av alle transaksjone, og det finnes derfor plenty med finanshoder med samme kompetanse som Tangen som kan bekle stillingen.
Skatteparadisene
Det siste elementet jeg skal ta for meg i denne artikkelen er kritikken rundt skatteparadisene som også er en varm potet i Tangen-sagaen.
Betegnelsen «skatteparadis» er jo belastende i seg selv, og lite i tråd med den norske kulturen som er tuftet på fellesskapsverdier, utjevning, velferd og rettferdighet.
Etablering av selskaper i skatteparadis har en stor fordel. Internasjonale selskaper søker internasjonal kapital og for investorer fra ulike land er enkelhet og forutsigbarhet attraktivt og tidvis en forutsetning. Skatteparadisene er enkle å forstå og investorer trenger ikke forholde seg til særnasjonale bestemmelser.
Rettferdig
På mange måter er det en svært rettferdig løsning at selskaper som konkurrerer med hverandre jobber under sammenlignbare betingelser. Overskudd blir på et eller annet tidspunkt hentet ut som utbytte og blir personbeskattet i investorens hjemland.
Eller blir det egentlig det?
Svaret er både ja og nei. De fleste såkalte «skatteparadis» har akseptert innsyn og rapporteringsplikt, og med det er det vanskeligere å undra penger.
Vanskeligere, men ikke umulig.
Og det er dette som gjør at skatteparadisene sliter med dårlig rykte. Det er bevist at verden går glipp av enorme summer på grunn av svart økonomi som en direkte følge av regelverket i slike land.
Bør Tangen kritiseres for dette? Sannsynligvis ikke. Skal han kritiseres må det være på grunn av beviste straffbar skatteunndragelse, og det kan en jo ikke mistenke han for uten grunn. Det å ha mange skurker rundt seg bør ikke sverte ham hverken som forretningsmann eller privatperson.
Habilitet og troverdighet
Det siste økonomiske aspektet jeg skal ta for meg i denne artikkelen er hans habilitet og troverdighet i oljefondjobben, dersom han fortsatt skal eie et selskap med investeringer og interesser i en rekke selskaper og bransjer.
Er det mulig å være objektiv i en slik situasjon? Jeg trenger ikke svare, for uansett vil han slite med mistanken. Det i seg selv diskvalifiserer Tangen fra jobben.
Synd for ham selvsagt, men dette dreier seg om noe langt viktigere enn en konkret person. Det dreier seg om prinsipper og kultur, men aller mest om tillit.
Altfor mange skjær i sjøen gjør det umulig for ham å navigere. Derfor er min spådom at han trekker seg. Det vil være det smarteste.
Og smart er han, ganske sikkert.
Lærdom
Oppsummert minner Tangen-saken om oss ting vi vet utmerket godt, men som sjelden oppleves som så belastende som denne saken:
- Vær ytterst forsiktig med dyre gaver til forretningsforbindelser. Det skaper bindinger som ikke skaper tillit hverken til giver eller mottaker.
- La deg ikke imponere av mennesker som har tjent seg rike i aksjemarkedet. I velfungerende markeder er alle aksjer riktig priset og derfor er «teft» en myte.
- Det er ikke noe galt med skatteparadiser, men de kan friste til misbruk. Med full åpenhet er de godt egnet til å opprettholde en rettferdig konkurransesituasjon.
- Mange hatter gir habilitetsproblemer. Unngå å sette deg i en situasjon hvor du kan mistenkes for ikke å være objektiv.
