Bærekraftige, grønne investeringer er blitt buzzord i finansverdenen. Men i hvor stor grad lykkes den reformerte kapitalisme i å bevege bedrifter i en grønnere retning? En artikkel i The Economist publisert 27. mars setter grønne investeringer under lupen.
Grønne investorers tre krav
Siden 2017 har investorgruppen Climate Action 100+ søkt å påvirke store, globale forurensere til å bevege seg i en mer bærekraftig retning. Til sammen forvalter investorgruppen midler verd 50.000 millarder dollar. Gruppen forsvarer investeringer i «brune» selskaper, og mener at endringer bare kan skje dersom man engasjerer seg i selskapene. Kapitalflukt fra de store forurenserne ville ført til at det ikke hadde vært midler å avsette til reduksjon av selskapets karbonavtrykk, er gruppens argumentasjon.
Så langt har Climate Action 100+ stilt tre krav til selskapene: De skal sette konkrete mål for å begrense karbonutslippene («grønne mål»), rapportere egen klimarisiko og forbedre styringen rundt disse risikoene. Den norske oljegiganten Equinor er ett av selskapene som har underskrevet en felles erklæring med Climate Action 100+.
Climate Action 100+ kan sies å ha oppnådd en viss suksess. Blant annet har Shell forpliktet seg til å redusere utslippene til 0 innen 2050. Også Total og BP har gitt lignende løfter. Også Equinor har satt som mål å være klimanøytralt innen 2050.
Lave utslipp fra før gir grønne mål
Men ville disse endringene skjedd uansett? Trenden er at internasjonale selskaper kappes om å kutte utslipp. I 2018 hadde 216 bedrifter forpliktet seg til å sette utslippsmål etter Science-Based Targets Initiative (sbti). Sbti er utarbeidet av et konsortium NGO-er, deriblant WRI og WWF. I 2021 er antallet selskaper som har sluttet seg til initiativet økt til 1250.
- LES OGSÅ: Da Storebrand sendte brev til Bolsonaro
For å få et sammenligningsgrunnlag satte The Economist sammen en portefølje på om lag 100 selskaper som alle har store karbonavtrykk, men som ikke er på listen til Climate Action 100+. Det viste seg at det var liten forskjell mellom selskapene i The Economists portefølje og 100+-porteføljen. Omtrent 30 prosent av 100+-selskapene har sluttet seg til stbi-standarden, mens det samme gjelder for 25 prosent av selskapene i The Economists portefølje.
Liten endring å spore
Climate Action 100+ mener det er for tidlig å slå fast effekten av deres arbeid. Stephanie Pfeifer i 100+ argumenterer videre med at arbeidet har satt et eksempel for markedet som helhet, langt ut over de 100+-selskapene som er inkludert.
The Economist er ikke like overbevist. De konkluderer med at til tross for de store verdiene investorgruppen representerer, evner de ikke å endre de store forurenserne.
Selv om The Economist ikke nevner det spesifikt, er det likevel betimelig å minne om EUs taksonomi, som skal skille mellom reelle bærekraftige og klimavennlige investeringer og forsøk på grønnvasking. Taksonomien, som vil ha betydning for selskapenes mulighet til å hente gunstig finansiering, skal etter planen innføres fra 31. desember 2021. Det blir interessant å se hvordan dette forsøket på å fremme grønne investeringer vil slå ut.
