Jeg startet dagen på samme måte som jeg ofte gjør, med en digital kaffeprat med skrivekompisene mine, disse som i likhet med meg prosesserer ny kunnskap, erfaringer, tanker og undring aller best når de har et tastatur i umiddelbar nærhet. Flere av oss sorterer tanker nettopp gjennom å skrive dem ned, for så å snu på dem og studere dem fra en annen vinkel.
Unntakstilstanden vi lever i, er et stadig tilbakevendende tema, og i dag kom vi inn på årsaken til at vi blir slitne. Er det all omstillingen? Bekymringer? At vi ikke trengs like mye som før? Mangel på avveksling i hverdagen? Eller rett og slett at vi har for mye?
Personlig tror jeg det handler om en kombinasjon av årvåkenhet og beredskap, uten noen form for hvileskjær. Vi er rett og slett alltid på vakt. Fra vaktposten, eller kanskje heller vaktrommet, følger vi med på en rekke parallelle utviklingsløp. Men selv om de er parallelle, går de på ingen måte i takt.
En helt vanlig dag på mitt vaktrom:
- Hva skjer egentlig i Europa, i USA og i Afrika?
- Og hva var de nye reglene igjen, de norske altså? Hvordan påvirker de mennesker jeg føler ansvar for?
- Oi! Der dukket det opp en ny mulighet, og enda en søknadsfrist å huske! Hvem bør tipses om denne?
- Og der er det noen som trenger hjelp til å snu alle steiner før livsverket ryker, det haster!
- Litt til venstre setter en leder seg rett ned. Hun har taklet omstillingene på strak arm så langt, men nå er visst begge foreldrene syke. Hva kan jeg bidra med her? Lytte og støtte?
Enda har vi ikke kommet til all læringen, alle nye digitale plattformer å sette seg inn i, behov som trenger ny kunnskap før de kan dekkes, ukjente problemstillinger og spørsmål jeg ikke har hatt fantasi til å tenke at noen, noen gang, kom til å stille meg.
Midt oppe i dette, hvordan står det egentlig til med min egen flokk, og husket jeg å spørre sist jeg så dem?
For mye av det gode?
Det er lenge siden jeg har lært så mye på ett år, som den innsikten 2020/21 har gitt meg. Jeg har gått gjennom året med store øyne og ører på stilker, og strukket meg langt for å få med alt.
Den ellers så trygge rådgiveren har fråtset i førstegangsopplevelser, utvidet både begrepsapparat og tankesett, og likt å være der det skjer. Men likevel, når en av mine medskribenter setter ord på hvor sliten han er, kjenner jeg det også. Det begynner å røyne på. Kveldene har mindre innhold, jeg tar færre initiativ, både når det gjelder kjedelige må-oppgaver og ville ideer.
Det begynner rett og slett å bli for mye av det gode. Jeg klarer ikke å ta inn og sortere inntrykk i samme tempo som de banker på. Kanskje er det på tide å porsjonere ut beredskapen, og identifisere hvileskjær som virker.
Den krevende gleden
En tidligere kollega kom jevnlig tilbake til sin egen opplevelse av at å flytte sammen er minst like krevende som et samlivsbrudd. Fra å styre det meste i livet med utgangspunkt i egne prioriteringer, og å kunne trekke seg tilbake ved behov, måtte hun nå daglig forholde seg til oppmerksomhet, beundring, forventninger og forhandlinger. Og alt dette var knyttet til hvordan en annen person så henne, og leste det han så.
For meg er følelsen av å være nyttig, relevant og gjerne også ønsket, viktige vitaminer som gir kraft til hverdagen. Jeg elsker å lære og er grunnleggende nysgjerrig på mennesker, nye situasjoner og hvordan ting henger sammen. Men selv sunne vitaminer kan føre til overdose. På samme måte som min tidligere kollega opplevde sammenflyttingen traumatisk, kan store mengder ny innsikt føre til det samme.
«Selv sunne vitaminer kan føre til overdose»
Balansen
Når inntrykkene blir for sterke eller for mange, er det viktig å lytte til egne signaler. Selv har jeg positiv erfaring med å stille meg selv disse spørsmålene:
«Hva trenger du nå? Hva kan fungere som motvekt? Hva vil du bruke tiden til, den tiden da du ikke er 'på scenen'?»
Selv ekstroverte mennesker har en introvert side. Den er der for å passe på deg og sørge for at du finner tid til å sortere inntrykk og hente deg inn igjen. Denne tiden er viktig for helsa. Noen finner roen i en god bok, i tv-tid eller en tur i skogen.
Denne våren har jeg personlig funnet glede i å dyrke fram både nytte- og prydvekster i vinduskarmen, og glede meg til lysere tider. Dette arbeidet har blitt mitt hvileskjær. Med jord mellom fingrene tar jeg små pauser fra beredskapen, og bonusen er synlige resultater fra dag til dag.
