Coachen Jon Willis grubler litt over livet i sin blogg «Living dangerously». Han spør: «Hvem vet mest om livet, en potet eller jeg?» Så resonnerer han seg fram til svaret:
En potet har en forbløffende evne til bare å være en potet, uten å lage masse styr omkring det. Den trenger ikke å gruble over hva det neste skrittet skal være, den blir ikke bekymret, skremt eller redd., og den sitter ikke og lurer på hva den skal bli når den blir stor, eller om det fins et liv etter forråtnelsen / oppspisingen.
Den er ganske enkelt drivende god til å være en potet, og gjør det med en letthet som kan ta pusten fra deg. Den prøver ikke å være noe annet.
Når så du sist en potet som lot som om den var en gulrot? Eller som sammenligner seg selv med nabopoteten, og føler seg utilstrekkelig og mislykket fordi den ikke har like vakre former?
Når så du sist en panikkslagen potet?
Så det er mye som tyder på at en potet vet betydelig mer om livet enn jeg.
Nå føler jeg meg utilstrekkelig!
Hva tror du om de eksistensielle spørsmålene som reises her?
- Vet poteter mer om livet enn deg/meg?
- Finnes det et liv etter middag?
