«Alle» vet at evnetester er det mest presise verktøyet for å finne rett kandidat. De samme «alle» vekter likevel som regel «trynefaktoren» sterkere. «Det er fascinerende», sier forskningsleder Jon Rogstad ved Fafo.
I desember 2015 snakket Jon Rogstad om «sjefens nye bestevenn» på konferansen HR Norges Beste. Budskapet den gang var utfordringene ved å være kompiser samtidig som man er sjef og medarbeider.
På Rekrutteringsdagene 2016 var han tilbake for å utdype og dele noen av de siste funnene fra forskningsprosjektet «Profesjonalisering av rekrutteringsprosessen».
— Og ja, det skjer en profesjonalisering, opp til et visst punkt, sier han. — Testene brukes, men i siste instans er det andre faktorer som blir avgjørende.
Han ser at mange bruker personlighetstester i stedet for evnetester, til tross for at slike tester ikke gir særlig mer kunnskap om personen enn horoskopet til vedkommende.
— Personlighetstester er på en måte «snillere» enn evnetester. Det er verre å få avslag på jobben fordi dine evner var svakere enn de andre, enn fordi personligheten din ikke passet inn, og i det egalitære norske arbeidslivet er det lettere å svelge en slik dom enn å få en «karakter».
Han har selv begynt å tvile på forskningen, spesielt med tanke på strukturen i norske arbeidsliv.
— Det er sjelden at du ser etter den ene personen som skal gjøre en stor forandring, og da fremstår det gjerne viktigere at det er en person som passer inn i miljøet, så lenge vedkommende er godt nok kvalifisert til å gjøre jobben, sier han, og legger til:
— Og kanskje det er bedre sånn? Kanskje forskningen på evnetester og prediktivitet ikke stemmer? Kanskje det egentlig er resepsjonisten som følger kandidaten opp og ser hvordan vedkommende er utenom intervjusituasjonen som har den beste informasjonen om hvem som er den rette?
Første gang publisert på HR Norges nettsider i februar 2016. Republisert etter avtale. Oppslagsfoto: Wikimedia Commons (CC BY 2.0)
