Hvor går du når du trenger å drøfte en tanke eller en opplevelse? Søker du automatisk mot mennesker du antar vil bekrefte den sannheten du allerede er i ferd med å skape i eget hode, altså et ekkokammer, eller oppsøker du aktivt dem som vil tilføre nyanser og utvide perspektivet ditt?
Slike valg tar vi mange ganger hver dag. Ofte skjer de ubevisst. Sjelden er de så uttalt som i denne uskyldige dialogen jeg hadde med en 16-åring for noen år siden, da hun var invitert på sitt første formelle, voksne arrangement:
«Fant du ut av hvilken kjole du vil bruke? Ble det den beige eller den grønne?»
«Jeg ringte Lisa og ba om råd, så nå har jeg valgt den beige.»
«Hvorfor akkurat Lisa?»
«Fordi jeg visste at hun liker den beige best.»
De fleste av oss kjenner på ubehag når vi tenker på ekkokammer som vokser fram, både i Europa og i resten av verden. Ekstreme holdninger dyrkes og forsterkes i fellesskap, som kun har dialog med seg selv og hverandre, og slik drives det fram handlinger enkeltindividet neppe ville utført uten denne farlige miksen av gruppepress, tilhørighet og opplevd heiagjeng.
Ekkokamrene som dyrker hat, overgrep og andre kriminelle handlinger, er det lett å ta avstand fra. Men er vi bevisst vår egen hang til å skape små, og til synelatende ufarlige ekkokamre, der vi rekrutterer meningsfeller inn?
Hvordan bygge et ekkokammer?
Det kan begynne på kontoret. En uheldig kommentar fra en kollega eller en urimelig bestilling fra ledelsen. Vi kjenner på motstand, kanskje litt ubehag og trenger å bearbeide det vi akkurat opplevde. Hva gjør vi?
Den naturlige tilbøyeligheten hos mange av oss, er å stikke innom den kollegaen vi jobber best med, og som vi også tidligere har erfart deler mange av våre synspunkter. Vi setter oss ned og begynner å fortelle. Den andre lytter interessert og svarer noe slikt som: «Jasså, sier du det? Når jeg tenker meg om, synes jeg også at det kommer mye rart derfra…»
Nå er vi to. Fortsatt ikke et ekkokammer, men en dag får vi en ny kollega, åpen og mottakelig, med et sterkt ønske om å tilpasse seg det nye arbeidsmiljøet raskest mulig. Vi står klare, inviterer den nye inn og forklarer atferd og sammenhenger slik vi ser det: «Den kan virke litt brå i starten, men er egentlig ok. Vær litt forsiktig med den, derimot, for din egen del, for du vet aldri helt hvor du har henne/han. Du kan gjerne holde deg til oss.»
Et ekkokammer kjennetegnes av valgte sannheter, som forsterkes gjennom fravær av motstand. De som inviteres inn, forventes å bekrefte, ikke utfordre. Slik dyrkes det fram en «oss mot røkla»-kultur av ulik alvorlighetsgrad. Vi kan velge å kalle det et trygt fellesskap eller en komfortsone. Det siste høres straks litt bedre ut, men er fortsatt ikke utviklende.
Vi har alltid et valg
Hva skjer hvis vi våger å utfordre vår egen komfortsone ved neste gang å gå forbi den trygge nabokontorøra (det gode kollegaforholdet blir ikke borte av den grunn) og banke på neste dør? Der sitter noen med et litt annet perspektiv:
«Jeg forstår at du kunne oppleve det sånn, men kan det også være noe du ikke ser? Hva tenker du kan være bakgrunnen for det som skjedde? Hvordan tror du han/hun opplevde din reaksjon? Er det noe du kan gjøre annerledes?»
Det vil alltid finnes en grønn og en beige kjole i skapet ditt. Ingen av dem er et dårlig valg, de er bare forskjellige. Gi deg selv lov til å utforske alternativene.
