En forskningsrapport viser at den fjerde og femte statsmakt er i ferd med å bli gode venner. Men er journalistikk, integritet, uavhengighet og vennskap kompatible størrelser?
Og er bloggere i tabloid-drakt troverdige?
Olav Anders Øvrebø er en av de som har fordypet seg mest i fenomenet blogging her i Norge. I en forskningsrapport finansiert av Rådet for anvendt medieforskning tar han opp forholdet mellom bloggere og journalister.
I den anledning intervjuet han fire mennesker, to fra pressens organisasjoner (Nils Øy fra Norsk Redaktørforening og Ann-Magrit Austenå fra Journalistlaget), en bloggende journalist (Hans Rustad, document.no) og en bloggende programmerer (Bjørn Stærk).
Fire intervjuobjekter for å belyse et fenomen som på verdensbasis så langt har gitt oss mer enn 50 millioner blogger, kan synes lite. Men Olav A. Øvrebø er selv så kunnskapsrik på dette feltet at den største verdien i forskningsrapporten er hans egne vurderinger og refleksjoner omkring spørsmålene som stilles.
Intervjuene med de fire blir derfor mest glasur på en kake Øvrebø i all hovedsak har bakt selv.
For Øvrebø kjenner bloggsfæren bedre enn mange kjenner sin egen bukselomme. Gjennom sin blogg Undercurrent har den tidligere Nettavisen og Mandag Morgen-journalisten lenge kommentert bloggsfæren, rapportert om store og små hendelser og søkt å sette det inn i et større perspektiv.
Når Øvrebø spør journalister og bloggere om hva som skjer, blir det derfor litt som om en erfaren politisk kommentator skal intervjue en nyvalgt, blodfersk stortingsrepresentant: Den som stiller spørsmålene kjenner gjerne svarene bedre enn den som blir spurt.
Det har forfatteren selv tatt konsekvensen av. Bare ett av de fem kapitlene i rapporten er dedikert analysen av hva de intervjuede har svart.
Rabulistene utvannet
Men misforstå meg rett, det er svært interessant å lese om hva bloggere, redaktører og journalister tenker om bloggfenomenet og skillelinjene mellom journalistikk og blogging.
Vi kan for eksempel konstatere at det synes som pressens representanter er ørlite mer positive til bloggere enn bloggere er til pressen.
Men når det kommer til stykket er det en varm og inkluderende tone begge veier.
Nils Øy, som er generalsekretær for Norsk Redaktørforening, avviser således at det finnes et motsetningsfylt forhold mellom bloggere og journalister.
Ut fra hans beskrivelse av situasjonen er det naturlig å tolke det slik at de tidligere mediekritiske bloggerne er blitt i mindretall, vannet ut av nye bloggere med mindre skarpe kanter versus pressen. Derfor lever media og bloggere i dag i en fredelig sameksistens, gjerne under paraplyene som varemerkene til VG, Dagbladet og andre medievaremerker representerer.
Ann-Magritt Austenå, leder i Norsk Journalistlag, og programmerer og super-blogger Bjørn Stærk, bekrefter fra sine ståsted at det ikke er noe motsetningsforhold, selv om de bruker litt andre forklaringsmodeller.
Hans Rustad er den eneste av de fire som entydig bekrefter at det er og skal være et motsetningsforhold mellom bloggere og medier:
«Journalistene og redaktørene vokter sitt revir og sitt laug og vil ikke slippe til utenforstående. De er jo ikke interessert i å ha folk som er kvalifiserte kritikere. Hadde de gjort det, hadde de for eksempel prøvd å knytte til seg bloggere som var helt uavhengige.»
Men tross Rustads divergerende oppfatning, synes det altså å råde en oppfatning om at bloggere og journalister er venner.
Det virker også som journalistene er gladere i bloggerne enn omvendt, mens de utvalgte bloggerne soler seg i glansen og nyter godt av den oppmerksomheten det gir å låne bort sine navn og sine tanker til tabloidenes leserskrevne sider.
«Tamme» bloggere
Denne utviklingen, hvor tidligere kritiske bloggere nå er blitt «temmet» av mediene, og kanskje dermed har mistet noe av brodden sin, minner om hvordan politikere og utvalgte journalister har samarbeidet gjennom årene.
Stortingets eksklusive presselosje opererte i årevis som en varmestue hvor politiske journalister møtte politikere og fikk førstehånds innblikk i saker andre ikke hadde tilgang til.
Det er ikke nødvendigvis bare galt, og gode saker er selvsagt fristende for en fremadstormende journalist, men det er nok ikke vanskelig å finne eksempler på at politiske kommentatorer har startet sin karriere med skarpe og nyslipte tenner, og etter hvert endt i et vennskaps- og avhengighetsforhold til makthaverne de skal arbeide i forhold til.
Slike relasjoner mellom den fjerde og den tredje statsmakt burde kanskje bloggsfæren - den femte statsmakt - gjøre oppmerksom på?
I stedet kan det se ut som om bloggere lar seg sjarmere av de samme eksklusivitets-tricksene som pressen. Med noen lekre godbiter er vaktbikkjene lokket inn i varmen, hvor de gradvis og umerkelig får slipt ned tennene.
Dette dilemmaet sneies det nok innom i Øvrebøs forskningsrapport, ved at det luftes tanker om i hvilken grad bloggere kan ivareta sin integritet og uavhengighet i en kontekst hvor de skriver for de som skal voktes.
Men det kunne vært diskutert i større bredde, og dette er et savn.
Men det bør ikke hindre deg i å klikke deg inn på Olav Øvrebøs rapport. Er du interessert i hva som skjer i skjæringspunktet mellom blogging og journalistikk, er dette en rapport du kan bli mye klokere av.
Kommentaren er tidligere publisert i Neste Klikk.
Les også
