Det var på ingen måte noen trette
Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.
Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.
De sto et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge efter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den siste, beske lille dråpen.
Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingre rådløst gjennom håret.
Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte.
Inger Hagerup
