Jeg har hatt en trygg og forutsigbar barndom, og mange av de gode minnene handler om gjentakende opplevelser.
Før de store familiefeiringene på mors side, gledet jeg meg vilt til det kakebordet jeg visste nøyaktig hvordan kom til å se ut. Den kvinnelige delen av slekta hadde nemlig hver sin velsmakende spesialitet de tok med til festen, og her var det ikke rom for overraskelser.
Da tanten min nylig ble gravlagt, strømmet minnene på, om dette, og om den faste ferieuka som i all hovedsak besto av de samme markjordbærstedene, «boksen går» med kusinene og deres venner, lek, småkjekling og lange dager på den faste badeplassen vi kalte «myra». Det var trygt, kjent og godt.
Endringskompetanse
I voksen alder har jeg spesialisert meg på endringsledelse. Endringskompetanse er viktig for vår egen utvikling, og tidvis også for egen overlevelse.
Etter hvert som de ytre faktorene vi må forholde oss til, blir stadig mer uforutsigbare, er vi helt avhengige av å styrke vår egen evne til raske omstillinger. Vi er ikke lenger alene om å bestemme hvordan framtida vår skal se ut.
Jeg lever av å hjelpe mennesker med å gjennomføre endringer de selv har tatt initiativ til, og med å stå i de endringene de definitivt ikke har bedt om.
Motstand mot forandring
Når mennesker kommer med frustrasjonsutbrudd av typen: «Men det skulle ikke vært sånn!» vender jeg stadig tilbake til den første av Virginia Satirs fem friheter: «Friheten til å se ting som de er, ikke som de var, burde vært eller kommer til å bli.»
Alt endringsarbeid starter med å erkjenne her og nå: Nei, det skulle ikke vært sånn. Men nå ER det sånn. Hvor begynner vi? Hva har vi påvirkningskraft på? Hva er viktigst å ta tak i? Hvor brenner det mest? Hva vil vi holde fast ved, uansett hva som skjer?
Vi mennesker har en fantastisk omstillingsevne, og ressurser til å takle de utroligste utfordringer vi utsettes for. Selv når det er rolig rundt oss, søker vi både spenning og mestring på stadig nye arenaer. Samtidig er der viktig å huske at endring ikke er et mål i seg selv.
De stabiliserende faktorene
Mye av styrken vi henter i krevende situasjoner, kommer fra de stabiliserende faktorene i livet vårt, menneskene, stedene og ritualene som alltid er der. Disse fungerer som faste holdepunkt å navigere ut fra. En ung backpacker jeg kjenner, formulerte seg slik: «Jeg hadde nok ikke reist ut, om jeg ikke hadde hatt noen å komme hjem til.»
Endring og forutsigbarhet er viktige motpoler også i mitt liv. Hvis det livet jeg lever, var ei skute med meg som skipper, ville den skuta krenget kraftig hvis jeg valgte bort en av disse to, uansett hvilken. Jeg trenger den energien skiftende vær og nye mestringsopplevelser gir meg. Samtidig, uten ei trygg havn å vende tilbake til, ville meningen i det jeg gjør, forsvinne.
Hva er det trygge og forutsigbare i ditt liv? Evner du å verdsette disse elementene i ei tid der det å være i forkant og i stadig utvikling, løftes opp som sentrale verdier?
Vindpustet og stenen Et vindpust hadde en sten som venn. Den så henne ikke; men hun så den. De hvisket så meget til felles glede: den lette der oppe, den tunge der nede. De hvisket om vennskap som ikke kan ruste. «Du er så usynlig!» sa stenen til pustet. «Men hvisket ditt er som en sang av sirenen…» «Akk, du er så synlig!» sa pustet til stenen. «Og aldri kan stener og vindpust forenes: sten kan ikke luftes, og luft kan ikke stenes.» «Men likevel har du en gave å gi meg.» sa stenen til pustet. «Fly alltid forbi meg!» «Og du har en gave,» sang pustet av sommer tilbake til stenen. «Ligg fast når jeg kommer!» Et par ble de aldri; men verden forsøtes av vennskap når stenen og vindpustet møtes… André Bjerke
