«Vi har møtt fienden og han er oss», sa tegneseriefiguren Pogo en gang, riktignok om et helt annet tema enn dagens.
Jeg hadde tenkt å gjøre Tirsdag morgen til en katastrofefri sone. Men to og en halv uke etter 22.07 er det bare å konstatere: Å skrive noe i disse dager er svært vanskelig uten å snakke om massedrapene i juli.
Det er noe som fremdeles fyller hele vår kollektive bevissthet til de grader at det er nesten umulig å komme utenom.
En del av oss selv
Det mest sjokkerende, — som samtidig var en stor lettelse — var at ugjerningsmannen er en etnisk nordmann. Det snudde vårt oppfatning av det som skjedde på hodet i løpet av sekunder. Det ene øyeblikket trodde vi fienden stod ved porten, det neste oppdaget vi at det var en del av oss selv som gikk til angrep.
Det var ikke pesten som kom. Det var kreften.
Det er vanskelig å forstå at vi midt iblant oss har fostret et så brutalt og sykt sinn.
Det er som å se seg i speilet, og der inne, bak den flotte fasaden, oppdage konturene av et monster.
Veldig, veldig skremmende.
Drapsmannen er båret fram av det samme demokratiet som fostret, inspirerte og engasjerte de 77 menneskene han tok livet fra.
En nesten umulig tanke.
Men det er ingen vei utenom denne erkjennelsen.
Vi har møtt fienden.
Og han er oss.
Farløs
— Men hva er det som får noen til å utføre slike handlinger?
Det var min datter som stilte spørsmålet.
Som alt for mange barn, har hun vokst opp uten en far i hjemmet, etter at hennes mor og jeg skilte lag på sent nittitall.
Nå er hun ei flott, snart voksen jente, og har en herlig kjæreste. Vi satt alle tre på en restaurant i Drøbak og bare var sammen med hverandre og en pizza.
Spørsmålet hennes var nok mer av konversasjonell art, enn beregnet på å få et svar.
På impuls svarte jeg likevel.
— Jeg tror kanskje det er mangelen på en tilstedeværende far.
Marte sperret øynene opp, inntil hun så smilet mitt i øyekroken. Innholdet i ordene, med den klare relevansen til vår egen familiesituasjon, ble dempet.
Marginalisert
Men den som kun tar spøk for spøk, og selvironi kun for selvironi, har ikke forstått alvoret.
Det finnes ingen enkeltstående forklaring på Anders Behring Breivik. Men jeg kan ikke la være å registrere noe han har til felles med de fleste massemordere, 70% av alle ungdomskriminelle, 85% av alle barn med adferdsvansker og 63% av alle selvmordere.
Han er vokst opp uten en tilstedeværende far.
Betydningen av farskap er marginalisert i vårt samfunn. Behovet for en far er skjøvet i bakgrunnen til fordel for foreldres behov for frihet, selvstendighet og selvrealisering.
Noen føler at menn er overflødige. Vi har sett slagord som «en kvinne uten en mann er som en fisk uten sykkel», og vi har brutt opp med god samvittighet, betrygget av tidsånden og velmenende forskningsresultater som viste at det blir nok folk av dem likevel.
Og det blir folk av dem. De fleste av dem. Men ikke alle.
I USA vokser nå 27% av alle barn opp i husholdninger med bare en av sine foreldre. I Norge er vi like bak. Pr 1. januar 2011 bodde 1 av 4 norske barn med bare en av sine foreldre. 17,4% bodde med enten bare mor (14,5%) eller bare far (2,9%). Resten av de som ikke bor med to foreldre, har en steforelder tilstede.
Ubehagelige sannheter
Det er fristende å bagatellisere konsekvensene av denne utviklingen. Men bak tallene ligger noen ubehagelige sannheter.
Fenomenet Anders Behring Breivik er ekstremt, sjeldent og uhyre farlig. Farløshet er bare én faktor i livet som skapte dette monsteret av en drapsmann.
Men jeg undres likevel.
Og min undring vil såre noen, andre vil bli forferdet, andre vil ta det personlig. Det er kanskje feil tidspunkt, og det er kanskje politisk ukorrekt, og det singler i glass i mitt lille glasshus.
Jeg spør likevel:
Ville denne kreftsvulsten vokst frem, gitt at alle faktorer i hans liv var de samme, med unntak av denne ene:
En tilstedeværende far?
