Jeg har stelt meg slik at jeg lever av nettet. Derfor trenger jeg det. Nå nærmer jeg meg, i likhet med stadig flere andre, toleransegrensen for hva jeg tåler av dårlig kvalitet på det såkalte internettabonnementet.
Mange sammenligner aviser med internett. Det er en noe drøy sammenligning, men den kan likevel med fordel anvendes i den konteksten denne mandagens bittersøte små refleksjoner er plassert.
Ta Aftenposten vs internett. De forholdsvis sjeldne morgenene Aftenposten ikke kommer på døra mi hjemme, kan jeg svelge. Da kan jeg nemlig ta en telefon til avisens abonnementsavdeling, og praktisk talt umiddelbart få et svar. De vennlige ekspedientene vet ikke hva godt de skal gjøre for å roe en sart abonnents morgengretne avisløse humør, og etter en slik episode er det så at man føler seg mer bekymret for det stakkars avisbudets straff og grumme skjebne enn for de manglende nyhetene.
Internett-abonnement, derimot, er en ytelse man stiller totalt rettsløs i forhold til. Om leverandøren oppfyller sine lovede forpliktelser eller ei er helt og holdent et spørsmål om dagsformen til leverandøren.
Det er over midnatt og jeg har forsøkt å koble meg til min leverandørs Oslo-node, Oppegårds-node og Ski-node i ymse oppringningssekvenser. Oslo-noden bare durer noen uforståelige salmer, som en indianerhøvding før sin siste reis. Oppegårds-noden tar i det minste telefonen, men sier så ingenting. Ski-noden gir meg en påloggingsdialog, men påstår at det er noe gæernt med PPP-en min, og legger straks på røret -- som om jeg hadde kommet med et slibrig forslag. Men jeg vet med sikkerhet at PPP-en min var helt i orden før i dag.
Realiteten er dermed: Jeg er avskåret fra nettet. Smikk smakk borte vekk.
Jeg har en avtale om et abonnement med min leverandør. Riktignok har jeg fått det meget rimelig, fordi vi er så gode venner, og fordi vi begge i det store og hele ser visse fordeler i et hyggelig og ikke alt for kapitalistisk inspirert forhold . Men jeg vet med 95% sikkerhet at han i slike tilfeller ikke ser forskjell på meg og alle dere andre som faktisk betaler en god slump penger for å få lov til å sitte der og knote.
Leverandøren leverer altså ikke det jeg (for alt han vet) betaler ham for å levere. Hva kan jeg gjøre med det, annet enn å gå og legge meg, stillferdig resignert og i full forståelse for hvor vanskelige tider min leverandør har?
De stakkars arme internett-sjeler.
Man snakket om at internett-samfunnet var et anarkistisk samfunn. Endelig begynner jeg å forstå hva det innebærer. Det betyr at brukerne er rettsløse, leverandørene er lovløse, og klager henvises til lukkede brukergrupper et sted i en avkrok av det elektroniske univers.
Et internett-abonnement koster i dag omtrent det samme som det koster å få en aftenpost levert hver morgen og kveld de fleste dager gjennom året. Aftenpostens bud bærer rundt kilovis med papir på kilometerlange ruter, satt av typografer med gullkantede ansettelsesavtaler og trykket av trykkere som kjører Mercedes når de en sjelden gang har tid til å stikke innom jobben. Min internett-leverandør har kjøpt et modem til en pris sikkert godt under en 1.000-lapp, og det er det. "Budet" betaler vi selv, de fleste av oss som en ytelse i form av tellerskritt til samme leverandør som leverer internett-abonnementet. Hver gang en node bare svarer sånn halvveis, innkasserer Telenor et tellerskritt eller to like fullt.
Kanskje det er en del av forretningsidéen?
Gamle, gode Aftenposten. Hun ligger der praktisk talt ufravikelig hver eneste morgen, mens det hypermoderne internett-abonnementet er et digitalt sjansespill -- i den forstand at du enten har flaks (1) eller har uflaks (0). (Min hit-rate de siste timene er 0001000 (ikke medregnet paritetsbit.)) At det ikke skal være mulig å levere en bedre tjeneste er meg stadig mer ubegripelig. Mange har ment at jeg er uøkonomisk, men jeg trodde regnestykket var enkelt da jeg antok at det måtte være billigere å frakte et budskap gjennom cyberspace enn over likene av døde trær.
Tok jeg virkelig så feil?
Hva tror du? Fortell det til meg, så skal jeg fortelle det videre. Med forbehold om at den digitale berg-og-dalbanen lar meg slippe til.
Artikkelen ble publisert i DiGi: (nå digi.no) i oktober 1996, fra den gangen internett var noe man ringte opp ved hjelp av modem. Takk til Kirsti Dahle som tok vare på denne og mange andre artikler og ga dem til meg på min 50-årsdag.
