For en god del år siden fant jeg som fjerdeperson den ledige plassen i en av NSB sine gamle firesetere på sørgående tog langs Rørosbanen. Jeg så straks at de tre andre var menn jeg visste av fra før, selv om jeg ikke kjente dem godt. De var kolleger, ansatt på et lokalt TINE-meieri.
Vi kom i prat, og de fortalte at de var på vei til Oslo og hovedkontoret for å snakke varmt for arbeidsplassen sin og for hjørnesteinsbedriften i kommunen. Signalene de hadde fått den siste tida, gjorde at framtida ikke så spesielt lys ut.
Trolig visste de allerede da at denne turen var mer for å ha prøvd en siste gang, enn for at de virkelig trodde at vinden kunne snus.
Fjerde gang
Etter at de hadde delt historien sin og formålet med togturen med meg, snudde jeg meg mot han jeg kjente best, og spurte: «Hvordan er stemningen på jobb? Klarer folk å holde motet oppe?»
«Folk reagerer ganske forskjellig.» svarte han.
«Noen av de som har jobbet lengst hos oss, er skikkelig urolige for framtida. Men meg er det ikke fare med. Jeg har vært i bransjen så lenge at dette er fjerde gangen jeg opplever at arbeidsplassen min blir nedlagt. Derfor vet jeg også at det vil dukke opp nye muligheter.»
Norge digitalisert
«Norge ble digitalisert 12. mars» sa en god kollega til meg i dag. Jeg tenker at hun har rett, og at det pussige med denne brå endringen i måten vår å arbeide på, er at den har gått overraskende uproblematisk for seg. For vi hadde teknologien, og for så vidt kompetansen også, vi hadde bare vegret oss for å ta alt dette i bruk.
Ja, vi prøver og feiler fra hvert vårt hjemmekontor, og noen ganger kjenner jeg personlig på en trang til å hive pc-en ut av vinduet i ren frustrasjon over serier med videomøter med påfølgende tilløp til svimmelhet og hodepine. Samtidig, gjennom å utveksle erfaringer og foreta noen bevisste justeringer og konkrete tiltak, er jeg nokså sikker på at jeg vil være i stand til å mestre min nye arbeidshverdag.
Fellesnevneren
Fellesnevneren for disse to historiene er evnen til å justere egen kurs når det trengs, og viljen til å se forbi det store, uhåndterlige, dette truende «noe» som tvinger fram en endring vi verken har bedt om eller ønsket oss.
Lenge etter tog-samtalen jeg var en del av, fortsatte ett spørsmål å kverne i hodet mitt:
«Er det slik at store omveltninger er verst første gangen? At det å ha levd gjennom ei krise og kommet ut igjen på den andre siden, gjør oss bedre skikket til å møte den neste?»
Jeg håper svaret på dette spørsmålet er ja, for akkurat nå tenker jeg at vi er i en tidlig fase av mange, i en endringsrekke utløst ikke bare av selve koronaen, men også av tiltakene som blir satt inn.
Ikke alltid slik vi hadde tenkt
Derfor velger jeg å pusse støvet av den grunnholdningen dette reisefølget på tre meieriansatte viste meg: Ikke alt blir slik vi hadde tenkt. Men det er også mye vi ikke har rukket å tenke på enda, og som etter hvert kan komme ut som nye konstruktive erfaringer.
Eller som Virginia Satir formulerte det:
