Esa Saarinen så på kniven den unge gutten holdt på. «Den var veldig skitten, det ville ikke Pipsa ha likt», tenkte han. Så skjønte han at det var hans eget blod.
Esa Saarinen (61) fikk tilnavnet doktor Pønk på 70-tallet. Mer enn 40 år etter er filosofiprofessorens fanklubb større enn mange pønkeband kunne drømme om.
At Saarinen i januar (2015) kommer til Lillehammer har, så vidt vi vet, ingenting med tredje sesong av «Lilyhammer» å gjøre, selv om det utvilsomt ville vært interessant å være flue på veggen når (hvis) pønkedoktoren og Little Steven møtes i Flamingo Bar.
Nei, Saarinens nærvær på «Personalkonferansen for offentlig sektor» skjer etter sterkt påtrykk fra tidligere deltakere.
Hans presentasjon fra noen år tilbake gjorde et sterkt inntrykk.
Og han var ikke vond å be.
– Jeg liker å være i Norge, jeg gleder meg veldig, sier professoren på telefon fra Helsinki.
– Jeg har vært i Norge hvert andre eller tredje år, og det er alltid stort. Jeg opplever en åpenhet for mitt budskap om å koble tanker og følelser til en helhet, og kjenner samtidig at nordmenn under overflaten har dype følelser, en oppmerksomhet på og en sterk knytning til de mørke sidene.
«Mørke sider»? I Norge?
I mitt hode dukker stikkordet «finsk fjernsynsteater» opp. Finsk fjernsynsteater var et hyppig innslag i den ukentlige programposten Fjernsynsteateret på NRK, den gang det bare var én fjernsynskanal i landet. Produksjonene var kjent for sine lange, tause scener med tungsinn, sprit, og bleke, nakne mennesker i saunaer. Bakom sang ‘dom djupa skogarna’ i dyster moll.
Finsk fjernsynsteater var egentlig dødsens kjedelig, men seertallene var likevel høye. Med bare én tv-kanal, lot nordmenn seg lulle inn i gråheten. I Finland er merkelig nok disse produksjonene lite kjent. At en finsk doktorand i filosofi peker på norsk dysterhet kan saktens få en til å spørre om dette 70-tallsfenomenet egentlig handlet mer om norskenn finsk folkesjel.
Hmm. Interessant.
Ikke minst at denne overraskende tanken er lokket fram av en filosof som ser det som sin jobb å stimulere nye tanker.
– Når jeg står foran et publikum, ser jeg meg selv mer som en dirigent enn en utøver, sier Saarinen. – I en slik metafor blir tankene til den enkelte tilhører instrumentet de spiller på. Min rolle blir å lokke tankene fram og holde takten.
«Når jeg står foran et publikum, ser jeg meg selv mer som en dirigent enn en utøver»
– Jeg var fascinert av pønken som dukket opp sent på 70-tallet som en reaksjon på de store klasseskillene i samfunnet, spesielt det engelske. Et slikt klasseskille fins jo ikke i de nordiske land, så finsk punk fikk sin egen stil, med en fascinerende rå og ungdommelig energi. Jeg var begeistret for denne energien, og media døpte meg «The Punk Doctor», forklarer han.
Rikskjendis
Esa Saarinen har gjennom flere tiår vært rikskjendis i Finland. Født i 1953, var han bare 24 år da han tok sin doktorgrad i 1978. Med sitt utadvendte vesen og mange oppsiktsvekkende utspill, ble han raskt en frontfigur i sin generasjon – de som kom akkurat litt for sent til Woodstock, men tidsnok til Sex Pistols.
Snart var Esa Saarinen kjent som doktor Pønk.
I mars i år ble han utsatt for drapsforsøk.
Drapsforsøket
– Jeg var på vei til en av forelesningene mine, forteller han stille.
– En ung mann, en student som tidligere hadde skapt uro på en forelesning, kom bort til meg. Han ga uttrykk for at han ville gi meg en gave som han tydeligvis hadde i en bag. Mens min oppmerksomhet var vendt mot bagen og «gaven» brukte han den andre hånden til å stikke meg i magen med en kniv.
– Jeg var så opptatt av gaven at jeg ikke merket at jeg var blitt knivstukket før jeg hørte min assistent rope. Da så jeg kniven hans, og jeg tenkte «herregud, den er veldig skitten. Håper ikke jeg har vært borti den, det vil ikke Pipsa like».
Pipsa, som han også kaller «dronningen», er hans kone gjennom 30 år.
– Det var først senere jeg skjønte at det skitne, svarte på kniven var mitt eget blod, legger han til.
– Oi-oi-oi, for en historie! Hvordan har denne opplevelsen påvirket deg, din filosofi og ditt liv?
– Det er todelt. På den ene siden har det vist meg hvor mye medfølelse og innlevelse det bor i mennesker. Selv nå, mer enn et halvt år etter, kommer folk bort til meg for å vise omsorg og medfølelse.
– På den andre siden har det tydeliggjort for meg hvordan jeg vil tilbringe resten av mine dager. Episoden har styrket min overbevisning om at det jeg holder på med er rett og viktig, og jeg skal fortsette med det.
«Herregud, den kniven er veldig skitten. Håper ikke jeg har vært borti den, det vil ikke Pipsa like.»
Du møter Esa Saarinen på Personalkonferansen for offentlig sektorsom arrangeres i Lillehammer i januar.
Her kan du møte ham på Youtube:
Originalt publisert på HR Norges nettsider, hvor artikkelen ikke lenger er tilgjengelig. Republisert etter avtale.
