Etter at Thor Ivar Forsland hadde deltatt på vårt litt klokere ettermiddagsmøte om hersketeknikker, kom han til å tenke på «den stille herskeren». Her er hans refleksjoner om hersketeknikken hvor taushet er hovedingrediensen.
Opp gjennom årene har jeg lagt merke til en oppførsel som på mange måter er enda en hersketeknikk: Det å ikke si noe.
Det kan være en het og engasjerende debatt mellom fire-fem engasjerte mennesker. Mens de diskuterer oppildnet sitter en sjette person der og forholder seg helt taus. Han sitter med armene i kors mens samtalen pågår, med et høflig nikk og et smil på lur.
Når diskusjonen har lagt seg snakker han endelig:
«Så bra! Det var det jeg mente hele tiden.»
Eller: «Ja, ja, dere får nå bare holde på!»
Eller: «Jeg hører hva dere sier, men jeg vet hva jeg vet ...»
Eller det kan hende at når diskusjonen er over og alle vender seg mot vedkommende for en kommentar at svaret er «nei, jeg har ikke så mye greie på det dere snakker om jeg, men ...»
Det som kommer etter «men» er konklusjonen, og hele den forutgående diskusjonen legges død.
En slik «hersker» mener å ha enerett på sannheten. Alt annet er ubetydelig, selv veien frem til «sannheten».
Bidraget fra herskeren er minimalt, og ofte negativt. Jeg opplever sjelden at «den stille hersker» er en fremadstormende, kreativ, nytenkende og progressiv person. Snarere en bremsekloss.
Ja, ja, jeg har jo ikke så mye greie på det jeg da, men ...
Les også: Den syvende hersketeknikken
