Det er tøft å si opp folk. Men enda tøffere for de som blir sagt opp.
Som ung og lovende 30-åring klar for oppbrudd og ny start, søkte jeg en ledig stilling som personalrådgiver på et nyetablert statlig kompetansesenter. Uerfaren som jeg var, vokste jeg minst 2 centimeter da direktøren ringte meg opp igjen etter første intervju og fortalte at de hadde fått svært godt inntrykk av meg. Ja faktisk så godt inntrykk at de heller ville be meg søke lederstillingen på senterets administrasjonsavdeling, som også var ledig.
Lite visste jeg da hva jeg var i ferd med å takke ja til.
Den ukjente strategien
Det den samme direktøren ikke fortalte, var hvilken strategi de hadde for de nærmeste to årene. Senteret skulle bygges på tuftene av to gamle spesialskoler med hver sin historie og to svært ulike kulturer. Institusjonsdelen med internatdrift skulle bygges ned, og det framtidige kompetansesenteret med sine 90 ansatte skulle tilby landsdekkende konsultasjoner, rådgiving og undervisning til første- og andrelinjetjenestene rundt om i landet.
Hva denne strategien betydde for min stilling som mellomleder? Jeg fikk ansvar for å lede ombygging av en rekke internatbygg til rådgiverkontorer med all infrastruktur som trengtes til formålet.
Jeg fikk også ansvar for å avvikle 30 assistentstillinger, pålegge 30 ansatte med 3-årig høyskole å ta en mastergrad (det het hovedfag den gangen) i løpet av to år, og rekruttere ytterligere 30 mennesker med mastergrad inn i virksomheten.
Og midt oppe i dette skulle jeg være en trygg og motiverende leder for egen avdeling, og en ressurs inn i kompetansesenterets ledergruppe.
Stolt. Lurt.
Det skal ikke mye til for å forstå at følelsen av stolthet jeg kjente på da jeg fikk tilbud om denne jobben, gradvis ble erstattet av en ganske så påtrengende følelse av å være grundig lurt. Men en jobb er en jobb, og en av verdiene jeg har vokst opp med, handler om å være en person til å stole på, så jeg kastet meg over oppgave etter oppgave med en blanding av redsel og pågangsmot.
Da dagen kom for utlevering av masseoppsigelser, valgte min øverste leder å reise bort for å prioritere egen kompetanseheving, og jeg sto alene igjen med 30 ferdig skrevne oppsigelsesbrev i hver sin hvite, forseglede konvolutt.
Selv oppsøkte jeg hver enkelt medarbeider, overleverte brevet personlig og møtte hele spekteret av menneskelige reaksjoner på veien, fra gråt til sinne, returnert omsorg, aksept og avvisning.
Noen av disse menneskene hadde hatt den samme arbeidsplassen siden jeg var 3-4 år gammel, og i et par av tilfellene mistet to ektefeller jobben samme dag.
«Det handler ikke om deg!»
Da jeg kom hjem fra jobb denne dagen, ble jeg fysisk dårlig og måtte kaste opp. Etter å ha tørket bort det verste av snørr og tårer ringte jeg min eldre bror for litt omsorg, jeg visste at han hadde erfart noe sammenlignbart et par år før.
Svaret kom kontant:
«Du lot ikke dem forstå at det var synd på deg som måtte overlevere disse brevene? Du vet at det ikke er deg dette handler om? Det er de som mister jobben og ikke du!»
Dette var dagen jeg ble voksen.
