Til daglig jobber jeg i en HR-avdeling, jeg pleier å kalle oss «the warm and fuzzy people» i den forstand at vi bryr oss om hverandre og de andre medarbeiderene i organisasjonen.
Det er liksom opplest og vedtatt at vi er «the people persons».
Og vi mennesker kommer som kjent i alle former og tilstander og alle disse formene og tilstandene tar vi med på jobben.
Selvfølgelig profesjonell
Enten vi er:
- nyskilte
- nyforelska
- drittleie
- toppmotiverte
- trøtte
- opplagte
Man skal selvfølgelig være profesjonell, det vil si skille jobb og privatliv.
Men hallo! Vi vet alle at det ikke alltid fungerer.
Og det er når vi ikke tar hensyn til det de usynlige elefantene kommer trampende.
- Hvis Kari for eksempel ikke leverer uke etter uke.
- Eller Ola virker helt fjern, - og det har han gjort lenge.
- Eller hvis Grete har hjemmekontor hver fredag og mandag og dette virker mer og mer som et gjemmekontor.
- Eller hvis Svein kommer konstant for seint og uforberedt til møter.
- Eller Mari og Malin har en tone seg i mellom som ikke er spesielt hyggelig.
Dette er elefantene i rommet. Hvis du som leder eller kollega ikke tar tak i det og gjør noe med det, gjør du ikke jobben din. Elefanter kan gjøre stor skade, både på arbeidsmiljøet mens de romsterer rundt, og i form av ting som må repareres.
Ut på tur
Jeg har et eksempel på dette fra min egen hverdag. Tenk deg noen venner som har kjent hverandre lenge. Dette kan også gjelde kolleger. Saken er at våre mønstre for kommunikasjon og samhandling er blitt en vane. Vi sitter godt fast i rollene vi har fått oss i mellom.
Så skal vi på tur.
Det har skjedd til dels store endringer i livet til flere av oss. Utfordringen er at rollene ikke er blitt omdefinert. Det er usnakket.
Underveis på denne turen blir det veldig tydelig for meg at jeg er misfornøyd med rollen jeg har hatt. Jeg føler at kommunikasjonen ikke fungerer.
Hva gjør jeg?
Ingenting.
Hva skjer?
Ingenting.
Bortsett fra at elefanten vokser seg stor og skygger for sola på en tur som ikke ble helt sånn som jeg hadde håpet.
Da jeg kom hjem, måtte jeg gå i meg selv, og tenke på hva jeg kunne gjort annerledes.
Jeg fant fram et dikt av Terry Kettering.
The Elephant In The Room
There’s and elephant in the room.
It is large and squatting, so it is hard to get around it.
Yet we squeeze by with «How are you?» and “I’m fine…
And a thousand other forms of trivial chatter.
We talk about the weather.
We talk about work.
We talk about everything else…
Except the elephant in the room.
We all know it is there.
We are thinking about the elephant as we talk together.
It is constantly on our minds.
For, you see, it is a very big elephant.
It has hurt us all.
But we do not talk about the elephant in the room.
Oh, please, say her name.
Oh, please, say «Barbara» again.
Oh, please, let’s talk about the elephant in the room.
For if we talk about her death,
Perhaps we can talk about her life.
Can I say «Barbara» to you and not have you look away:
For if I cannot,
then you are leaving me alone…
in a room…
with an elephant
Terry Kettering
Du kan bytte ut Barbara med mange andre ord eller navn som:
- Pengeproblemer
- Ekteskapsproblemer
- Fremmedfølelse
- Avmakt
- Mistillit
- Mobbing
- En kollega
- Sjefen din
- Den av dine venner som alltid tar seg tre glass for mye
Og jeg spør meg selv: Hvis dette hadde vært en jobbsituasjon, et prosjektarbeid, ville jeg gjort noe annerledes, som å snakke med kollegaen eller medarbeideren det gjelder?
Først og fremst tenker jeg det er viktig å kalle elefanten ved dens rette navn.
- Heter den "dårlig kommunikasjon"?
- Heter den "uavklarte roller"?
- Heter den "ekteskapet skranter"?
Når elefanten har fått et navn, kommer det vanskelige:
Hva gjør vi med den?
Jeg tror jeg vet svaret, men jeg kom plutselig på at jeg har et par telefoner jeg må ta.
God helg.
