Jeg var på kurs med Daniel Ofman og Laila Stange. Det handlet om Kjernekvadranten, et verktøy Daniel Ofman begynte å utvikle på 90-tallet og som har fått stadig større utbredelse blant sånne som liker å oppdage seg selv.
Jeg antar jeg kan regnes blant dem.
På et tidspunkt i løpet av de tre dagene leste Daniel et dikt av Portia Nelson: Autobiography in five short chapters, fra boken «There’s a hole in my sidewalk: The romance of self-discovery».
Diktet er fornorsket og gjengitt under.
Selvbiografi i fem korte kapitler
Kapittel 1
Jeg går ned gaten.
Det er et stort hull i bakken.
Jeg faller i.
Jeg er fortapt ... jeg er hjelpeløs.
Det er ikke min feil.
Det tar en evighet å komme ut.
Kapittel 2
Jeg går ned samme gate.
Det er et stort hull i bakken.
Jeg later som jeg ikke ser det.
Jeg faller i det igjen.
Jeg kan ikke tro jeg er tilbake på samme sted.
Men det er ikke min feil.
Det tar fremdeles lang tid å komme ut.
Kapittel 3
Jeg går ned samme gate.
Det er et stort hull i bakken.
Jeg ser det.
Jeg faller i likevel.
Det er blitt en vane.
Øynene mine er åpne. Jeg vet hvor jeg er.
Det er min feil. Jeg kommer meg ut med det samme.
Kapittel 4
Jeg går ned samme gate.
Det er et stort hull i bakken.
Jeg går rundt.
Kapittel 5
Jeg går ned en annen gate.
Fallgruvene
Jeg skjønner at Daniel valgte diktet for å illustrere kjernekvadrantens andre rute, fallgruven.
Det er de hullene vi ramler inn i, gang på gang.
Jeg kan kjenne meg igjen i det. Kan du?
En venn holdt en tale for meg en gang. "Man kan si hva man vil om Paal", sa hun. "Men gode intensjoner har han!"
Det er kanskje 2% eller mer sannhet i det.
Hullene i de gode intensjoners boulevard har jeg besøkt i blant.
Det er når jeg sitter på bunnen av slike hull jeg henter fram Kjernekvadranten.
Nå skal jeg vise deg hvordan jeg bruker den.
Kjernekvadranten
Kjernekvadranten har fire ruter: Kjernekvalitet, fallgruve, utfordring og allergi. I en tidligere artikkel har Erik Slinning beskrevet den inngående.
En av mine kjernekvaliteter er kapasitetsoptimisme. Ryggmargsrefleksen når en ny mulighet dukker opp er å gripe den.
Og det er godt.
Men det kan bli for mye av det gode.
Fallgruven
Da faller jeg ned i hullet, eller "fallgruven" som det heter i kjernekvadrantspråket.
Der er jeg nå.
Med X antall muligheter og Y antall timer og to hender tilgjengelig blir Z antall forpliktelser gradvis forvist til venstre hånd.
Og jeg er ikke kjeivhendt.
Det er blitt for mye av det gode.
Utfordringen
Jeg myser opp mot hullet der oppe, mens jeg litt motvillig innrømmer at jeg har en utfordring.
Så jeg går videre til neste rute i kvadranten, utfordringen.
Utfordringen er å balansere og prioritere - vite hva jeg skal si ja til og hva jeg skal si nei til.
Jeg må spesielt lære meg å si nei.
Allergi
Men hva skjer om jeg sier nei til for mye? Hvis jeg mestrer utfordringen så godt at det også blir for mye av det gode?
Da blir jeg min egen allergi, som er den fjerde ruten i kvadranten. Jeg blir en steinhard og ubøyelig og ganske så kjip nay-sayer. Jeg blir en av de typene jeg ikke liker å være i samme rom som. Et nei-menneske.
Og det vil jeg jo ikke.
Én ting
Så da må jeg gå tilbake til utfordringen min: å balansere og prioritere.
"Hva er en ting du kan gjøre som følge av denne gjennomgangen?", spør jeg meg selv, mens jeg registrerer at tilt.works interne Røde kors, Thomas, senker en stige ned i hullet.
"Jeg skal gå ned en annen gate. Jeg skal lage et kart som hjelper meg å navigere mellom det som er gøy, viktig, uviktig og kjedelig. Og jeg skal lete etter de tingene som er både gøy og viktig. Og helst skal det være noe folk vil betale meg for at jeg skal gjøre mer av."
"Det skal jeg. Kanskje."
Hva med deg?
Nå har du brukt noen minutter av din verdifulle tid på denne artikkelen. Bruk to minutter til og tenk på om tiden du brukte på min reise gjennom kvadranten, samt den eminente gjennomgangen Erik Slinning har gjort - var gøy - og viktig.
Hvis svaret er ja, rop hurra, send meg en mail, og del din begeistring, for eksempel her:
Og vit at du du også kan ha glede av et gjenbesøk til ditt ikigai.
Hva du enn gjør:
God tirsdag.
