Et eller annet sted har jeg lest at det tar 66 dager å endre en vane. Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror at tiden det tar å endre vaner er veldig individuelt og avhengig av en rekke andre faktorer enn tid.
Men jeg tror kanskje at 66 dager kan stemme når det dreier seg om hvor lang tid det tar for at noe unormalt oppleves som noe normalt. Etter en meget spesiell, uhyggelig og unormal vår opplever jeg nå at det vi gjennomlever er på vei til å bli den nye normalen. Det føles ikke lenger unaturlig å hilse på folk med albuen, å vaske hender i antibac når man går inn i forretninger, å bestille mat på restauranter ved hjelp av en app.
De to siste ukene i mars, da alvoret i situasjonen traff hele nasjonen og verden med full styrke, var det mange som så frem til at pandemien skulle gå over og at alt skulle bli som normalt igjen. Nesten et halvt år senere tror jeg de fleste er i ferd med å slå seg til ro med at det blir aldri helt som før.
Folk, organisasjoner og bedrifter har en forbløffende evne til å tilpasse seg og omstille seg til nye rammebetingelser, se nye muligheter, finne nye måter å gjøre dagligdagse ting på, prøve ut nye måter å drifte eksisterende virksomhet på.
Morgenmøter ved kaffetrakteren er erstattet med uformelle nettmøter, hvor man også kan invitere inn andre som det før kanskje ikke hadde vært naturlig å ha slike møter med.
Nye nettverk skapes, nye tanker sås og foredles i nye fellesskap.
For de som ikke har vært direkte påvirket av pandemien har de siste tre månedene vært en intensiv periode for innovasjon.
Den nye solidariteten
Jeg tror at denne pandemien blir opplevd vidt forskjellig, alt ettersom i hvor stor grad den har truffet den enkelte. De som har opplevd sykdommen på nært hold er sinte og forarget over de som bevisst bryter smittevernreglene for å bruke sin ytringsfrihet til demonstrere mot undertrykkelse og urettferdighet, mens de som ikke har hatt nærkontakt med verken sykdommen eller dens konsekvenser ikke helt ser at det er noe å ta sånn på vei for.
Det samme kan sies om de som har blitt permittert, oppsagt eller på annen måte tvunget til passivitet som direkte konsekvens av pandemien i motsetning til de bransjer og miljøer som enten ikke er nevneverdig affisert eller endog opplever vekst.
Disse nye skillene, mellom de som har blitt truffet av pandemien og de som ikke har det, tror jeg vil kunne bli en ny form for «bakgrunnsvariabel» som ledere og politikere vil være nødt til å ta høyde for i sin omgang med medarbeidere og medborgere i fremtiden.
På godt og vondt.
Godt fordi det har skapt en ny form for solidaritet mellom oss. Vondt fordi det har skapt en ny form for ulikhet mellom de samme. Sistnevnte er en ny økonomisk og politisk utfordring på så vel nasjonalt som internasjonalt nivå.
Bærekraft som det nye normale
Men la oss holde fast ved det gode:
Det finnes en grunnleggende solidaritet blant de som ikke har opplevd pandemien direkte på kroppen med de som har det – en er kjennelse av at til tross for forskjellene, så bebor vi samme planet og har et felles ansvar for hverandres ve og vel. Sykdommen kan treffe enhver av oss – selve viruset skiller ikke mellom fattig eller rik.
Denne solidariteten bør man kunne bygge videre på og gjøre til grunnlag for en felles satsing mot et mer bærekraftig samfunn. Covid-19 har vist hvor sårbare vi er og hvor viktig det er å faktisk etterstrebe de målene som inntil nå har vært mer politisk retorikk enn realitet – FNs bærekraftmål.
Det er mitt håp at denne globale pandemien med all mulig tydelighet har tiltet våre hoder mot at de vidløftige bærekraftmålene faktisk dreier seg om her og nå, om den virkelighet hver av oss lever midt oppe i, og at bærekraft blir bærebjelken i den nye normalen.
