Vi lever i historiske tider. Det er dypt trist å se hvordan mektige ledere konfiskerer, misbruker – og påtvinger – enorm makt.
Det er det verste eksemplet på lederskap noensinne. Det er en provokasjon mot oss alle som mennesker og mot vår historie og fremtid, ettersom tiden aldri stopper.
Milliarder av mennesker rundt om i verden ser, leser og reflekterer over dette. Hjertene forstår mer enn hva øynene ser.
Det føles ikke riktig. Og det er ikke riktig. De kyniske «oligarkene og mafiaen» gliser med arrogant stahet og maler fram nye overgrep.
Goethe skrev: «Den som ikke kan lære av tre tusen år, vil for alltid leve i mørke.»
Ja, menneskeheten har lært mens milliarder hver dag lider konsekvensene av vår historie. Vi vil se at kyniske forhandlerne, spesialoperatørene og «Greater Gaza Riviera»-utviklerne tar feil.
Hvordan vi snakker – og hva vi gjør – overfor de svake og maktesløse er den eneste målestokken for storhet.
Å være genuint vennlig og omsorgsfull kan virke undervurdert, men det er den viktigste menneskelige verdien fremover.
Vi lærer fremdeles i kirker, moskeer og templer: «Gjør aldri mot andre det du ikke vil at de skal gjøre mot deg.»
Hvordan vi holder familier og selskaper samlet er veien videre. Det er de små tingene som betyr mest.
Og hvordan mange av oss fremstår i profesjonell sammenheng – profesjonelle, ydmyke og vennlige – er en ekte og energigivende inspirasjon.
«Europa» må stå opp for sine verdier om respekt for demokrati, maktfordeling, inkludering og mangfold.
Mitt privilegium som barn, å kunne reise – og studere – i land der mine foreldre eller forfedre var i krig, gjør meg dypt takknemlig.
Europa er menneskehetens beste eksperiment etter tre tusen år med blodsutgytelse. Her beundrer vi hverandres strålende ulikheter i dyp respekt.
Min erfaring fra 40 års arbeid er at teknologigründere og investorer bærer et stort ansvar. Derfor er det også mitt.
Hvordan vi reagerer på dagens hendelser er av største betydning. Jeg planlegger definitivt å ta mitt ansvar, men også beholde en dyp respekt for andres meninger.
Vi kan ikke endre andre, men vi er ansvarlige for våre egne handlinger, beslutninger, ord – og like mye vår tause passivitet.
Jeg beklager om dette fremstår som følelsesladet og malplassert, men jeg tror virkelig at menneskeheten står ved et veiskille.
Veien som er mindre brukt, kan være den rette.
Dette og troen på at det nytter, at det finnes krefter der ute blant menneskene, det er hva som driver meg. Det er enkel, ren og dyp lykke.
Denne musikken inspirerer meg. Mange som leser dette kjenner til Rumi, og har lest sitatene hans som gir oss 750 år gammel visdom fra hjerte og sjel.
La også denne musikken bære noe av budskapet jeg prøver å formidle her: