Jeg har gjennom hele mitt voksne liv engasjert meg i ubetalt arbeid for ulike frivillige organisasjoner. For tiden jobber jeg med et pro bono-prosjekt for Kirkens SOS via Prosperastiftelsen, jeg sitter i styret i Den norske dataforening, jeg er frivillig lederutvikler i Den norske turistforening, og om noen uker stiller jeg som delegat på Ledernes årskonferanse. I tillegg har jeg nylig meldt meg inn i MDG og sagt meg villig til å bidra med gratisarbeid der også.

Jeg var selvsagt også tidvis engasjert i FAU, idrettslaget til barna, styret i borettslaget, hytteeierforeningen.

Jeg er dessuten medlem både i Skiforeningen og Turistforeningen og sikkert noen foreninger jeg har glemt, og jeg sender noen hundrelapper til SOS Barnebyer hver måned.

Litt skremmende

På toppen av det er både tilt.work og ukebrevet Tirsdag morgen også en slags dugnad, ting jeg gjør uten at jeg har noen forutsigbar gevinst på det på kort sikt.

Når jeg lister det opp på denne måten, blir jeg litt skremt selv. Det høres jo faktisk nokså ekstremt ut.

Men det er sånn jeg vil ha det.

For meg handler engasjementet om to ting:

1. Påvirkningsmuligheter; og
2. Nettverk

Påvirkning

Jeg går ikke først og fremst inn i et frivillig engasjement fordi det er konkrete oppgaver der jeg gjerne vil bidra til å løse (selv om det ofte er hva jeg i praksis ender med å bruke tiden på).

Jeg gjør det fordi jeg tenker at jeg kan påvirke noe som er større enn både meg og organisasjonen jeg støtter.

MDG bestemte jeg meg for å engasjere meg i da det jeg etter tre års tilting for et mer bærekraftig arbeidsliv oppdaget at det ikke er næringslivet som er den største barrieren for en levelig planet. Det er politikerne.

Lederne har jeg engasjert meg i fordi jeg er brennende opptatt av faget ledelse, og har erfart, både i egne roller og gjennom andre, hvilken forskjell ledelse kan gjøre.

Nettverk

Og jeg gjør det fordi jeg er et nettverksmenneske.

I det siste ligger det antagelig mer egoisme enn altruisme.

Uten at det har vært et mål i seg selv, har den frivillige innsatsen ved flere anledninger ført til mer langvarige, kommersielle engasjementer.

Og det er helt greit. Vi trenger både biene og blomstene.

(Jeg vet, – det var en kryptisk setning. For å forstå den må du lese denne artikkelen.)

Gratis for milliarder

Men jeg er antagelig annerledes enn frivillige flest.

Som sektor er frivillighetsbransjen stor. Frivillighet Norges generalsekretær Stian Slotterøy Johnsen (som du kan møte i Litt klokere den 9. mai) anslår verdien av gratisarbeidet som gjøres i det frivillige Norge til 78 milliarder kroner. Legger du på det lønnede arbeidet fra medarbeidere i frivillige organisasjoner, snakker vi om mer enn 130 milliarder.

Og de fleste av oss bidrar.

Bidro.

Da Frivillighet Norge sjekket i 2019 – i før-pandemisk tid – svarte 66 prosent av den norske befolkning at de har gjort frivillig arbeid det siste året.

Oppgavemotivert

Men spør du folk flest om hva de drev med i frivilligheten sin, så vil de sjelden svare at «jeg drev med frivillighet». De vil svare at «jeg snakket folk bort fra å ta livet av seg», «jeg merket stier i fjellet», «jeg var oppmann for innebandylaget», «jeg bidro til å engasjere og motivere til god ledelse».

Frivillighetens motivasjon ligger ikke nødvendigvis i det store «formålet», men i det å løse oppgaver.

Mestring, rett og slett.

I tillegg kommer ofte kameratskap og fellesskap.

Det er ikke den store saken som motiverer, men oppgavene – og relasjonene.

På is

Den 12. mars 2020 ble oppgavene satt på vent og fellesskap lagt på is.

Pandemien rammet det frivillige Norge veldig hardt. Og fremdeles strever mange organisasjoner med ettervirkningene.

Det er et samfunnsproblem.

Mediene har løftet fram mange eksempler på at det er vanskeligere å rekruttere og beholde frivillige.

Spør du folk i «bransjen» vil du noen si at vi er blitt mer egoistiske, mer fokusert på «hva er i det for meg?»

Den norske dugnadsånden er på sotteseng, skal vi tro pessimistene.

En muskel

Det tror ikke generalsekretæren i Frivillighet Norge på.

«Frivillighet er som en muskel man må trene», sier Stian Slotterøy Johnsen. «Det er viktig å opprettholde aktiviteten. Det er er ikke bare å skru på en bryter etter to år med pandemi, så kommer folk tilbake.»

Han minner også om at frivillighet er et overskuddsfenomen. Det er noe du (ja, ikke jeg da, ref. innledningen) driver med når inntektene er sikret og andre rammebetingelser for et godt liv er på plass.

Litt klokere?

Om Stians nøkterne analyse er rett eller dugnads-Norge er teknisk konkurs kan ikke jeg gi deg svaret på. Men hvis vi tirsdag ettermiddag 9. mai kl 15 slår våre kloke hoder sammen på Zoom, er jeg sikker på at vi i det minste får tiltet fram noen nye, interessante perspektiver på denne ekstremt viktige sektoren i norsk samfunnsliv.

Meld deg på Litt klokere om frivillighetskrisen her.

(Begrenset antall plasser.)

God tirsdag.

Les også:

• Å lede frivillighet når «alle» er frivillige (også de som står på lønningslista)
• Plant et frø og la naturen gå sin gang