Jeg har lenge lurt på hvorfor jeg trives best i tverrfaglige miljøer, med mennesker som har en annen bakgrunn enn meg selv. Hvorfor opplever jeg slike miljøer som mer stimulerende, og hva består denne merverdien av?

Tverrfaglighet sikrer relevans

Kanskje har det med alder å gjøre, og en ubevisst tanke om at tverrfaglig samarbeid er garantikort for selv å holde meg oppdatert og relevant? Det er i så fall ikke eneste årsak, siden dragningen mot tverrfaglighet har vært sterk gjennom hele voksenlivet mitt.

Tverrfaglige team og flerfaglig samarbeid på jobb, er en av hovedårsakene til at jeg har valgt rådgivermiljøet jeg jobber i, i stedet for å satse på en karriere som soloprenør. At jeg i tillegg har tilgang på et sterkt faglig nettverk i tilt.work og også med andre eksterne samarbeidspartnere, er ren energi og massiv læring.

Fra tverrfaglig til transfaglig

Da denne diskusjonen dukket opp igjen på flere arenaer i dag, kom jeg på en fagartikkel jeg har lest om nye og endrede krav til rådgiverollen, og grenseoppgangen mellom tverrfaglig og transfaglig samarbeid.  

Hva skjer hvis vi utvider samskapingen til også å involvere kunde på et tidligere stadium i prosessen enn det vi gjør i dag?

Transfaglig? Hmm. Nytt ord. Spennende….

Ifølge en artikkel fra  Ruralis , institutt for rural- og regionalforskning, defineres transfaglig forskning slik:

«Transfaglig eller transdisiplinært (transdisciplinary): Dette er den mest integrerte formen for arbeid på tvers. I tillegg til ulike vitenskapelige disipliner blir også brukere av forskning involvert som partnere. Den nye kunnskapen er dermed en samproduksjon av forskere og ikke-forskere. Burton et al. (2008: 27) siterer Walter, Helgenberger, Wiek og Scholz (2007) som foreslår at transdisiplinær forskning karakteriseres ved «a process of collaboration between scientists and non-scientists on a specific real world problem». Transfaglig arbeid er nært knyttet til begreper som brukermedvirkning, deltakende forskning, aksjonsforskning mv. Dette er ikke synonymer, men andre aktiviteter som gjerne integreres eller suppleres med transfaglig forskning.»

Hva kan rådgivere lære av forskningen?

Men hva da med transfaglig samarbeid i andre sammenhenger enn forskning, i rådgiverbransjen for eksempel? Når kan vi si at det er slik vi jobber?

Slik jeg leser forskernes definisjon, fordrer transfagligheten at vi både bidrar inn tverrfaglig som støtteapparat med flere fagområder eller spisskompetanser, samtidig som  kunde eller bruker involveres sterkt i utviklingsarbeidet fram til ønsket løsning, i en slags samskaping mellom alle aktører. Hm.. Enda mer spennende…

Rådgiverbransje i endring

Rådgiverbransjen er i endring. En av de første kundene jeg hadde som fersk rådgiver innen teamutvikling, var et rådgivende ingeniørmiljø som sto midt i et generasjonsskifte.

En av gründerne, og som nå nærmet seg pensjonsalderen, kunne fortelle at de i starten hadde en posisjon langt over de fleste kundene sine, og at rådgiverrollen den gang besto av å være spesialist og premissleverandør.

De hadde gjerne et begrenset samarbeid med, men samtidig ambivalent forhold til, rådgivende arkitekter, siden de natulig nok hadde et litt annet fokus en ingeniørene.

Ulike begrepsapparat

Førti år seinere er nødvendigheten og verdien av tverrfaglig samarbeid satt på dagsorden. Det betyr ikke at det alltid er like enkelt å jobbe sammen. Ord som «prosess» og «prosjekt» og «involvering», for ikke å snakke om «verdiskaping», har helt ulik betydning alt etter hvilken fagdisiplin du kommer fra, og hvilket språk du har lært deg å bruke.

Jeg tenker at vi må inn i det, og bak ordene, for å dra nytte av hverandres kompetanse, rett og slett fordi oppgavene som skal løses, er stadig mer komplekse. I tillegg skjer de ytre påførte endringer fortere, både for oss selv og de som bestiller tjenestene våre.

«Fagene er under pres. Tidens krav om grænseløse kompetencer truer med at rive faggrænserne ned for at slå porten op til transfaglighedens forjættede land. Men der findes ingen genvej bagom fagene, for selvom fagene er kunstige grænser i en grænseløs, moderne verden, kan vi ikke undvære dem.»

Hans Fink, dosent i filosofi, Århus Universitet

Hans Fink poengterer også at for å oppnå den grenseløse transfagligheten, må alle bidra med noe inn, en faglig plattform eller en spisskompetanse, på samme måte som du har med en rett inn til en korgfest.

Uten de ulike kompetansene som ressurs og base, er det heller ikke grunnlag for transfaglig utveksling og innovative løsninger. Vi må være villige til både å bidra og til å dele.

LES OGSÅ: Hvordan rigger du organisasjonen for å håndtere kompleksitet?

Involvering og mervirkning

I tillegg kommer verdien av medvirkning hos den som vil ha problemet løst i utgangspunktet, etter det gode gamle prinsippet om at «den vet best hvor skoen trykker, som har den på». 

Den som eier problemet, eier også ofte løsningen, forutsatt tilgang på ressurser, sparring og ny kunnskap. Her kommer coaching inn som et fag, og et verktøy for å sikre samhandling og forløse tilgjengelige ressurser.

Det er krevene å jobbe transfaglig. Egne tanker og innspill blir stadig utfordret med kritiske spørsmål, motforestilliger og helt nye vinkler.

Samtidig er det hjernetrim, og en garanti for kontinuerlige læringsprosesser for egen del.

Ut av denne smeltedigelen av inntrykk, argumenter, spørsmål og ulike faglige plattformer, kan det komme løsninger ingen av oss hadde evnet å tenke fram på egenhånd.

Fasiten skapes underveis, samtidig som vi selv er i læring.

Derfor trives jeg best i tverrfarglige miljøer, og med mennesker som har en annen bakgrunn enn meg selv. I tillegg er jeg glad for å ha oppdaget transfaglighet som begrep, dette vil jeg lære mer om.