Jeg misliker selvhøytidelige mennesker. Jeg ser dem på lang avstand der de med stemmebruk, kroppsspråk og sine svulstige ord, oser av at de er høye på seg selv og sin egen begrensede verden. Ofte blottet for empati, fordi fokus på andre tar fokuset vekk fra dem selv.
Min far harselerte gjerne med selvhøytidelighet ved å si: Nei nå har vi snakket nok om meg, la meg høre litt om deg, har du lest min siste bok?
Min aversjon mot selvhøytidelighet er patetisk når jeg til stadighet tar meg i selv å være det. Jeg kjemper riktignok imot, men taper stadig. Jeg er én person av 7 milliarder mennesker som snakker et språk som nesten ingen andre snakker og min levetid er et splittsekund i verdenshistorien.
Å sette spor etter seg
Likevel går jeg rundt på jorden i et sted mellom 60 og 100 år og er opptatt av å gjøre en forskjell, bli lagt merke til, sette spor etter meg. Jeg ble født som en konsekvens av ubeskyttet sex, unngikk med et nødskrik å bli fjernet noen uker etter og kom heldigvis ut et sted i verden hvor det er relativt fredelig. Flaks, flaks, flaks.
På toppen av dette ønsker jeg å sette spor etter meg. Tenk om 7 milliarder mennesker skulle gjøre det samme – fryktelig slitsom ville det blitt. Det får holde at de setter spor i nærmeste familie og vennekrets. Vi trenger ikke 7 milliarder selvhøytidelige personer som tror de er en gave til menneskeheten.
Jeg er fyren jeg selv unngår
Det er som poet jeg øyner muligheten til å sette spor. Jeg skriver dikt, legger dem ut på sosiale medier og drømmer om å skrive dette ene diktet som alle trykker til sitt hjerte og som jeg blir sitert på i flere hundre år etter min død. Tenk så flott om folk går forbi gravstøtten min og sier, se der hviler han …
Patetisk? Ja helt opplagt, jeg er han fyren jeg selv unngår. Heldigvis er jeg ikke selvhøytidelig hele dagen og heller ikke hver dag. Det ville blitt uutholdelig. Jeg publiserer riktignok et eller annet på Facebook til stadighet. Jeg sikrer at jeg blir sett, jeg holder meg aktuell. Tenk om ingen legger merke til meg verken mens jeg er i live eller at folk, gud forby, går forbi graven min om noen år uten å vite at her hviler jeg.
